Abstract
Denne analysen tar for seg norsk internasjonal menneskerettighetspolitikk og den norske internasjonale menneskerettighetsidentitet. Norge har siden publiseringen av Stortingsmelding nr. 93: Om Norge og det internasjonale menneskerettsvern i 1977, viet en stor del av sitt utenrikspolitiske satsningsområde til promotering av internasjonale menneskerettigheter. Jeg ser i denne analysen nærmere på de mest sentrale Stortingsmeldingene fra 1977 til 2009, og hvordan man skriver om denne menneskerettighetspolitikken. Den overordnede problemstillingen for analysen er: hvordan konstrueres den norske menneskerettighetsidentiteten og hvordan vektlegges de ulike representasjonene innenfor den offisielle norske menneskerettighetsdiskurs?
Tilnærmingen til analysen er diskursanalytisk (teoretisk og metodisk), og jeg benytter tekstanalyse til å kartlegge resultatene og analysematerialet. Jeg har i denne analysen begrenset og definert den offisielle norske menneskerettighetsdiskurs til skriftlige kilder, og Stortingsmeldinger om det relevante temaområdet. Dette har gjort at jeg har vært i stand til å finne kartlegge diskursens endringer eller opprettholdelse på en effektiv måte. Tekstmaterialet omfatter 12 Stortingsmeldinger som handler om norsk utenrikspolitikk. Analyseperioden er fra 1977 til 2009, og delt opp i tre ulike tidsperioder: 1977-1991, 1991-2003, og 2003-2009.
Jeg har i tillegg til å ta for meg identitetskonstruksjonen i tekstene, valgt å ta utgangspunkt i fire sentrale representasjoner, og kartlegger hvordan disse framstilles i tekstmaterialet: i) bistandsrepresentasjonen, ii) sikkerhetsrepresentasjonen, iii) juridiske representasjonen, og iv) moralsk/etiske representasjonen. Målet for analysen er å se hvordan disse vektlegges og framstilles, eventuelt settes opp mot hverandre eller kombineres, for å argumentere for norsk internasjonal menneskerettighetspolitikk.
Hovedfunnene fra analysen viser en konvergens mellom de ulike representasjonene og hvordan disse framstilles. Tidlig i perioden skriver man mest om menneskerettigheter i juridiske termer og setter norske verdier opp mot utenrikspolitiske interesser, mens man rundt 2009 velger å se bistands-, sikkerhets- og menneskerettighetspolitikk som et felles utenrikspolitisk felt, bygget på et moralsk/etisk fundament. Bistandsrepresentasjonen er mest vektlagt gjennom perioden, med større fokus på sikkerhet og moral/etikk mot slutten av analyseperioden. Den juridiske representasjonen blir nærmest fraværende fra 2003 til 2009, og man anser norske verdier og interesser for å gå ut på det samme: det som i 1977 blir omfattet som ”globale fellesgoder”, beskrives som norske interesser i 2009.