Abstract
Hovedoppgaven forsøker å forstå europeiseringen som har foregått i svensk og finsk sikkerhetspolitikk etter Amsterdamtrakteten (1997). Konkret analyserer oppgaven i hvilken grad de to landenes sikkerhetspolitikk kan sees i et systemtransformasjons-perspektiv i retning av et høyere integrasjonsnivå i EU. Systemtransformasjons-perspektivet har sitt utgangspunkt i Martin Sæters comprehensive neofunctionalism (CNF), men da forfatteren finner at dette perspektivet overser sentrale elementer for utviklingen i Sverige og Finland, forsøker han og videreutvikle den teoretiske modellen slik at optimal forklaringskraft nås.
De empiriske funnene i Sverige og Finland skriver seg delvis fra intervjuer med den sikkerhetspolitiske eliten, erfaringer fra studieopphold i de to landene, avisartikler og andre vitenskaplige produksjoner.
I den tilpassede versjonen av CNF utfylles Sæters renskårne rasjonalistiske og aktørorienterte forklaringsmodell med konstruktivistiske og psykologiske elementer knyttet til identitet og ønsket om sosial inklusjon hos de to landenes sikkerhetspolitiske eliter.
Hovedoppgavens fokus er ellers begrenset til de europeiske prosessene. Dette gjøres da den europeiske dimensjonen også er av avgjørende betydning skal vi forstå Sveriges og Finlands sikkerhetspolitikk i dag. Oppgaven legger videre en tradisjonell tilnærming til grunn for sikkerhetsbegrepet. Oppgaven vil således fokusere på de aspekter ved sikkerhets- og forsvarspolitikken som vi finner direkte knyttet opp til, planlegging om, bruk av, eller trusler om bruk av militær tvangsmakt.