Abstract
I august 2001 opprettet regjeringen kvinnevoldsutvalget til å utrede problemstillingen omkring vold i nære relasjoner. Utvalget ble spesielt bedt om å vurdere nødvendigheten av å lovfeste krisesentertilbudet, med tanke på at krisesentrenes tilskuddsordning skulle endres. I desember 2003 la utvalget fram innstillingen NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold. Menns vold i nære relasjoner, og anbefalte lovfestingen av krisesentertilbudet.
I den rød-grønne regjeringens tiltredelseserklæring, Soria Moria-erklæringen, ga koalisjonsregjeringen i 2005 formelt uttrykk for sine planer om å lovfeste krisesentertilbudet.
Med utgangspunktet i debatten har jeg sett på Forbundets og Sekretariatets holdning til den planlagte lovfestingen av krisesentertilbudet.
Studiens problemstilling er:
hvorfor har Forbundet og Sekretariatet motstridende holdninger til lovfesting av krisesentertilbudet? Og hvilke faktorer ligger bak dette?
Følgende spørsmål blir belyst ut fra den presenterte problemstillingen:
Vil lovfesting av krisesentertilbudet bety slutten for Forbundet og Sekretariatet som paraplyorganisasjoner for sine medlemmer? Om det skulle være tilfellet, kan det være slutten på 27 års splittelse i krisesenterbevegelsen?
Ved hjelp av kvalitative dybdeintervjuer har jeg studert paraplyorganisasjonenes holdning til lovfestingen av krisesentertilbudet. Organisasjonenes holdning har blitt analysert i lys av forskjellige organisatoriske perspektiver som det rasjonelle, naturlige og det åpne perspektivet.