Abstract
Oppgaven tar for seg utviklingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), inkludert forsvarssamarbeidet CESDP (Common European Security and Defence Policy), i tiåret fra 1991 og fremover. Fokus er rettet mot henholdsvis tysk og britisk Europa-politikk, da endringer i disse landenes holdning til utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid har endret seg det siste tiåret. Denne preferanseendringen antas å ha vært en sentral årsak til at EU har utviklet en felles politikk på disse feltene. For Storbritannias vedkommende markerte regjeringsskiftet i 1997, da Tony Blairs Labour overtok makten etter 18 år med konservativt styre, og St Malo-toppmøtet i 1998 et vendepunkt, ettersom det var første gang landet gikk inn for tettere integrasjon innen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Tyskland har alltid vært en av de fremste forkjempere for europeisk integrasjon, men har måttet begrense sin aktivitet innen utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål på grunn av erfaringene fra den andre verdenskrig, og landets semi-suverene posisjon under den kalde krigen. Det er først på 90-tallet, spesielt de senere år, at landets utenrikspolitikk har blitt ”normalisert”.
To ulike teoretiske tilnærminger er benyttet for å besvare oppgavens problemstilling: Interguvernmentalismen setter medlemslandene og nasjonale regjeringer i fokus, og hevder disse er de fremste drivkrefter bak integrasjon, som utformes gjennom mellomstatlige toppmøter. Utfall er avhengig av landenes relative styrke. Jeg har utdypet denne tilnærmingen ved å benytte Putnams modell om two-level games, som understreker at beslutningstagere og regjeringer opererer på to nivåer: Det nasjonale og det internasjonale – i dette tilfellet europeiske. Denne modellen synes å gi et utfyllende bilde av nasjonale regjeringers rolle i integrasjonsprosessen. Spesielt i det britiske tilfellet i første del av 90-årene illustrerer hvordan innenrikspolitiske og parlamentariske forhold begrenser regjeringens handlefrihet i EU.
Historisk institusjonalisme er den andre teoretiske tilnærmingen som er benyttet. Den fokuserer på hvordan integrasjon er et resultat av en path-dependency, med andre ord en sti-avhengig prosess. Tidligere vedtak, samt det daglige samarbeidet som foregår utenfor de mest profilerte toppmøtene, styrer i stor grad integrasjonsprosessen, som således delvis er utenfor medlemslandenes kontroll. I tillegg spiller overnasjonale institusjoner en viktig rolle, selv om medlemslandene fortsatt anses som de viktigste aktørene. I oppgaven fremkommer det at det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet til en viss grad er blitt en ikke-reversibel prosess, og at Kommisjonen har vært en viktig pådriver til tross for at den ikke har like stor formell makt i FUSP som i eksempelvis EUs økonomiske samarbeid.