Abstract
Denne oppgaven er en prosesstudie av reorganiseringen av strategisk ledelse i Forsvaret, som innebærer at Forsvarets overkommando legges ned, og at Forsvarsstaben opprettes og integreres i Forsvarsdepartementet. Det gjennomføres samtidig et kutt på om lag 800 årsverk på ledelsesnivå. Denne reorganiseringen er en del av Forsvarsreformen, som ble satt i gang som en del av ”Program fornyelse av offentlig sektor” i oktober 2000, under daværende arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo under Regjeringen Stoltenberg.
Formålet med oppgaven er å gi en fortolkning av hvordan reorganiseringen av strategisk ledelse i Forsvaret har forløpt. Dette gjør jeg ved å ta utgangspunkt i fem teoretiske perspektiver innenfor instrumentell og institusjonell teori. Hvert av disse perspektivene inneholder et sett av forventinger til hvordan en reorganiseringsprosess kan forløpe, og jeg ser på hvorvidt disse perspektivene kan bidra til å gi en fortolkning også av den reorganiseringen som har funnet sted på ledelsesplan i Forsvaret.
I diskusjonen rundt hvilken organisasjonsmodell som var den mest hensiktsmessige for Forsvaret, var det et spenningsforhold mellom hensynet til faglig uavhengighet og politisk styring. Til tross for at det ble vist til den generelle forvaltningspolitiske trenden, der stadig flere forvaltningsorganer plasseres utenfor departementet, ble likevel utfallet av prosessen at Forsvaret innfører en organisasjonsmodell som bryter med denne trenden, ved at Forsvarets overkommando integreres i Forsvarsdepartementet.