Abstract
Holdninger til natur innenfor norsk miljø- og skogpolitikk. En studie av noen politiske tekster fra 80- og 90-tallets Norge, i et diskursanalytisk perspektiv.
Denne hovedoppgavens hensikt er å analysere norske offentlige politiske dokumenter for å vinne innsikt i de kognitive og normative rammer for miljøhensynenes plassering. Studien er et forsøk på å belyse hvilken forståelse av politikkens begrensninger og muligheter som eksplisitt og implisitt kommer til uttrykk. Siktemålet er å undersøke hvordan de fenomener politikken dreier seg om beskrives og vurderes samt å finne svar på hvilke verdier og interesser som ligger til grunn for beskrivelser, vurderinger og forslag om tiltak.
Studien omfatter utvalgte miljøvernpolitiske og skogpolitiske tekster. Det falt seg naturlig å se på hvordan miljøhensyn vurderes innenfor nettopp norsk miljøvernpolitikk, da denne er sterkt forbundet med mange viktige områder innen det norske samfunn, av sosial, økonomisk, etisk og estetisk natur, og samtidig er av grunnleggende betydning for allmenne velferdsmål. I tillegg mente jeg det var interessant å undersøke hvordan miljøhensyn oppfattes også innenfor andre sektorer i det norske samfunn og valgte da ut norsk skogpolitikk som gjenstand for nærmere analyse. Å se på nettopp skogpolitikken er interessant da mer enn halvparten av de arter som finnes i Norge har tilknytning til skog. Det er i tillegg slik at arealbruk, og i særdeleshet skog- og landbruksaktivitet, bl.a. av Direktoratet for Naturforvaltning er utpekt som et problem og en trussel for Norges dyre- og planteliv. Hvordan skogpolitikken blir utformet har direkte betydning for hvordan artsmangfoldet forvaltes og sier dermed mye om hvordan naturen blir betraktet og vurdert.
For å avdekke holdninger overfor natur har jeg brukt såkalt miljøpolitisk teori som teoretisk utgangspunkt. I begrunnelsen for å ta vare på natur snakker man om to ytterpoler; antroposentrisme, som vil verne om naturen fordi det gagner mennesket, som betraktes som overordnet og herre over naturen, og økosentrisme, som ser det som en selvfølge at alt liv i naturen er like verdifullt, og at mennesket er pliktig til å respektere og anerkjenne naturens verdi i seg selv uavhengig av noens eventuelle nytte. Under analysen betraktes de utvalgte politiske tekster i særdeleshet i lys av en tenkning innenfor den økosentriske pol, nemlig dypøkologi.
Jeg tar i bruk diskursanalyse og semiotikk som metodologisk redskap. Vekten er nærmest utelukkende lagt på kvalitativ tekstanalyse, men jeg har også foretatt noen få kvalitative intervju av sentrale personer for å teste min egen forståelse av det budskap jeg har funnet gjennomsyrer dokumentene. Oppgaven beskriver miljødiskursen, altså kommunikasjonen om natur og miljø, innenfor norsk miljø- og skogpolitikk, og bygger på en forutsetning om at hvilke språklige virkemidler som tas i bruk for å kommunisere om miljøproblematikken har sterk sammenheng både med hvilke tanker og holdninger vi har overfor naturen samt legger sterke føringer på utformingen av politikken og slik har direkte betydning for handlingsrommet på området.
For å nevne noen av de viktigste funn innen oppgaven er det en åpenbar antroposentrisme som dominerer de politiske framstillingene. Det ser ut til å bli betraktet som selvfølgelig at menneskelige interesser og behov er overordnet andre former for livs. Det er heller økonomiske enn økologiske betraktninger som ligger til grunn og begrenser det politiske handlingsrom både innen miljøpolitikken og innen skogpolitikken. Likevel ser det ut til at miljøhensyn stadig vies større oppmerksomhet, ikke mindre, og et interessant diskusjonsgrunnlag videre blir derfor om man med et åpenbart antroposentrisk utgangspunkt vil være i stand til å vektlegge naturens interesser og behov sterkt nok.