Abstract
Denne oppgaven studerer NATOs rolle i den USA-ledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Noen timer etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, påkalte NATO for første gang i historien sin grunnpilar, Artikkel 5 i NATO-traktaten, som fastslår at et angrep på ett av medlemmene er et angrep på alle NATO-landene. Til tross for alliansens påkallelse av Artikkel 5, ble NATO stående på sidelinjen i hovedfasen av "Operation Enduring Freedom". USA valgte å gjennomføre mesteparten av kampene på egenhånd, kun med hjelp fra enkeltland og den lokale gruppen Nord-Alliansen. Fra 2003 har NATO fått en ny og langt større rolle i Afghanistan, som leder av ISAF-styrkene. NATO har med andre ord gått fra å være marginalisert til å få hovedansvaret for sikkerheten i landet.
Denne oppgaven forsøker å svare på hvorfor NATO gikk fra å være marginalisert til å få en sentral rolle i Afghanistan. I vurderingen av NATOs rolle blir neorealismen, med fokus på Kenneth N. Waltz` realisme, brukt som teoretisk hovedverktøy. Realismen blir utfordret av liberal institusjonell teori. Mens neorealistene mener internasjonale institusjoner som NATO er underlagt de mektige statene, og tjener nasjonale heller enn internasjonale formål, mener institusjonalistene at institusjoner kan ha en selvstendig effekt.
Det viser seg at neorealismen er godt egnet til å forklare NATOs rolle i den første fasen av Operation Enduring Freedom : Mye tyder på at NATO i denne perioden kun ble brukt som et instrument for USA. Institusjonell teori er derimot bedre egnet enn neorealismen til å forklare endringen i NATOs rolle i 2003. Oppgaven konkluderer med at en kombinasjon av neorealismen og institusjonell teori vil gi den beste forklaringen på NATOs rolle og endringen i NATOs rolle i Afghanistan.