Abstract
PARTIENES SVAKE STILLING I BRASIL - MULIGE INSTITUS- JONELLE OG ORGANISATORISKE FORKLARINGER.
Denne analysen ser pa faktorer som gjør at partiene i Brasil er svake. "Partistyrke" er her avhengig variabel, operasjonalisert til "partilojalitet" blant partiets tilhengere. Jeg avgrenser analysen til å se på partilojalitet hos partiets representanter i Kongressen og hos velgere. Indikatorer på partilojalitet hos representanter i Kongressen som jeg benytter er hyppighet i partiskifte blant partiets representanter, og grad av stemmegivning med eget parti i nasjonal-forsamlingen. En indikator på partilojalitet hos velgere er volatilitet i velgermassen.
Jeg foretar også en avgrensning med henblikk på forklaringsfaktorer. Jeg konsentrerer analysen om institusjonelle og organisatoriske årsaksvariabler, og går ikke her nærmere inn på andre mulige forklaringsfaktorer som for eksempel sosiale og økonomiske forhold og erfaringene med militærregimet fra 1964- 1985. Institusjonelle faktorer jeg tar for meg er 1) flerpartisystem, 2) valg-ordning, 3) presidentstyre og 4) føderasjon. Organisatoriske faktorer jeg ser på er 1) partienes organisasjonsstruktur, 2) partienes grad av avhengighet av eksterne aktører, 3) kontinuitet og 4) ideologisk forankring.
Analysen er videre konsentrert om partiutviklingen i nyere tid, nærmere bestemt perioden 1979-1991. Det fragmenterte flerpartisystemet fra 1979-1991 har vesentlige likhetstrekk med flerpartisystemet fra 1945-1964, ikke minst fordi politiske institusjoner i betydelig grad var de samme i disse to periodene. For å sette den brasilianske partiutviklingen i perspektiv har jeg på bakgrunn av tilgjengelige data foretatt en sammenligning av disse to tidsrommene. Jeg foretar også en avgrensning når det gjelder antall partier ved at jeg i hovedsak ser på de partiene som har oppnådd å bli representert i Kongressen i periodene 1945- 1964 og 1979-1991.
Jeg finner at samtlige av de institusjonelle og organisatoriske variablene har forklaringskraft på partienes styrke i Brasil. Når det gjelder de institusjonelle faktorene finner jeg samsvar mellom periodene 1945-1964 og 1979-1991. Valg-ordningen i dagens flerpartisystem er imidlertid enda mer proporsjonal enn den var i perioden 1945-1964, og kan muligens delvis forklare tendensene til den betydelig høyere volatiliteten i velgermassen fra 1979-1991. Når det gjelder de organisatoriske faktorene finner jeg at det er store likhetstrekk mellom partiene i de to periodene. Innenfor begge perioder scorer de aller fleste partiene lavt ut fra hva partilitteraturen omtaler som indikatorer på organisasjonsstyrke. Noen få partier, blant andre kommunistene, er imidlertid unntak innenfor begge periodene.