Abstract
Etter publiseringen av Brundtlandkommisjonens rapport, Vår Felles Framtid (VFF), så har konseptet om en bærekraftig utvikling blitt befestet som en av de viktigste målsetninger for internasjonal miljø- og utviklingspolitikk. Oppgaven tar derfor som utgangspunkt at politiske og økonomiske systemer ikke lenger utelukkende legitimeres ved at de bidrar til økonomisk vekst eller øket velstand, de bør også kunne bidra til å fremme en bærekraftig utvikling. Oppgaven fokuserer i denne sammenhengen på demokrati, og hvilken rolle demokratiet kan spille i en mulig overgang til en bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling defineres i VFF som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge muligheten for at fremtidige generasjoner skal få dekket sine behov (VFF 1987: 42). I forhold til målsetningen om en bærekraftig utvikling så innsnevrer jeg til et fokus på ivaretakelsen av fremtidige generasjoners interesser. Problemstillingen for oppgaven er: Hva innebærer ivaretakelsen av fremtidige generasjoners interesser i forhold til VFF s definisjon av en bærekraftig utvikling, og hvilke normative implikasjoner har dette for demokrati og demokratisering?
Oppgaven argumenterer ved hjelp av normativ politisk teori for at ivaretakelsen av fremtidige generasjoners interesser i forhold til VFF s definisjon av en bærekraftig utvikling for det første innebærer et bestemt minstekrav for en bærekraftig utvikling. Dette gjøres på bakgrunn av at anvendelsen av behov som fordelingsprinsipp mellom generasjoner har blitt kritisert fordi behov er subjektive, og endrer seg over tid. Fokuset på fremtidige generasjoners interesser innebærer imidlertid også et moralsk ansvar for å gjøre utviklingen bærekraftig. Oppgaven viser at dette kan begrunnes med et kommunitaristisk (de-Shalit 1995), et konsekvens-etisk (Goodin 1985) og et kontraktteoretisk (Rawls 1993) argument for at et ansvar for fremtidige generasjoner foreligger.
Med utgangspunkt i Carl Cohens demokratiteori (Democracy, 1971) argumenterer jeg for at dette kan ha implikasjoner for demokrati på tre forskjellige måter. For det første i forhold til den mest grunnleggende forutsetningen for demokrati, fellesskap, for det andre i forhold til kjerneprinsipper for demokratiske beslutningsprosedyrer med vekt på inklusjon og for det tredje i forhold til de institusjonene eller instrumentene som anvendes for å realisere demokrati.
Politiske fellesskap/stater kan ikke lenger utelukkende regnes som et samarbeid mellom samtidige, men må også inkorporere hensyn til fremtidige generasjoners interesser om en tar konseptet om en bærekraftig utvikling på alvor. En demokratisk beslutningsprosedyre bør i denne sammenhengen reflektere et hensyn til fremtidige generasjoners interesser. Den moralske rettferdiggjøringen for demokrati vil kort sagt avhenge av at demokratiske beslutningsprosedyrer kan inkludere et hensyn til fremtidige generasjoners vitale/grunnleggende behov. Dette kan bety at nye institusjonelle løsninger må finnes. Jeg har vist at dette kan innebære en representasjon i overført betydning, hvor representanten handler på vegne av fremtidige generasjoner, selv om et eksplisitt mandat ikke foreligger. I forhold til et minstekrav for en bærekraftig utvikling, så har argumenterer for at den mest aktuelle formen for representasjon kan ligge i en juridisk etterprøving av politiske vedtak i forhold til hvordan de påvirker fremtidige generasjoners vitale/grunnleggende behov. Andre muligheter er imidlertid også diskutert. Disse innebærer forskjellige former for representasjon i den lovgivende forsamling, og utvikling av en offentlig opinion.
Det er liten tvil om at de normative implikasjonene for demokrati som er diskutert i denne oppgaven representerer mulige trade-offs mellom demokrati og ønsket om å ivareta fremtidige generasjoners interesser. Oppgaven viser imidlertid at dette kan være viktig i forhold til den moralske rettferdiggjøringen for demokrati, og at bytteforholdet ikke nødvendigvis behøver å være så stort som en skulle tro. De mulige institusjonelle reformene indikerer modifiseringer av demokratiske beslutningsprosedyrer, ikke en erstatning av disse.