Abstract
Sammendrag.
Denne hovedoppgaven undersøker om, og eventuelt hvordan, sannhetskommisjonen i Sør-Afrika har bidratt til konsolideringen av demokratiet. Det blir rettet søkelys mot sannhetskommisjonens evne til å (1) utvikle demokratiske holdninger og verdier i befolkningen, (2) påvirke beslutningstakernes syn på menneskerettigheter og demokrati, og (3) dens innflytelse på etableringen av nye politiske institusjoner i Sør-Afrika. Eller var det slik at sannhetskommisjonen ikke spilte noen av disse rollene, men var et kompromiss mellom partene i forhandlingene frem til valget i 1994, og utover dette ikke fikk noen betydning for konsolideringen av demokratiet?
Oppgavens teoretiske utgangspunkt er forankret i Hayners "idealmodell" for sannhetskommisjoner for å sammenlikne utformingen av den sør-afrikanske sannhetskommisjonen med denne. Hvilket institusjonelle forutsetninger hadde den sør-afrikanske sannhetskommisjonen for å avdekke fortidens alvorlige brudd på menneskerettighetene og bidra til nasjonal forsoning? Fikk sannhetskommisjonen betydning for den videre behandlingen og definisjonen av menneskerettigheter i Sør-Afrika? Har kommisjonen satt spor av seg i ny lovgivning og nye institusjoner for å sikre forsoning og dempe intoleranse? Dels blir dette spørsmålet besvaret gjennom en diskusjonen sannhetskommisjonens funksjon, men også ved å undersøke om sannhetskommisjonens rapport har blitt integrert i annen lovgivning, og videreført i nye institusjoner. Det undersøkes også hvorledes politiske beslutningstagere har forholdt seg til sannhetskommisjonen og dens institusjonelle anbefalinger. Videre omhandler hovedoppgaven hvorvidt sannhetskommisjonen har bidratt til nasjonal forsoning, og om dette eventuelt har gitt seg utslag i demokratiske verdier og økt politisk toleranse blant befolkningen.
Hovedoppgavens datamateriale baserer seg på flere typer av kilder. Forhandlingene om demokrati og sannhetskommisjonens innflytelse på politiske beslutningstageres respekt for menneskerettigheter og demokratiske verdier, baserer seg på sekundærlitteratur som gir inngående beskrivelser av disse prosessene, og suppleres med intervjuer av personer knyttet til forhandlingene og sannhetskommisjonen, foretatt i Sør-Afrika våren 2001. Når det gjelder befolkningens holdninger til sannhetskommisjonen og dens mulige innflytelse på forsoningsprosessen og utbredelsen av demokratiske verdier anvendes et bredt spekter av kvantitative undersøkelser utført av ulike forskningsinstitutter i Sør-Afrika i perioden 1995-2001.
Det trekkes ikke entydige konklusjoner om hvorvidt sannhetskommisjonen har bidratt, og eventuelt hvordan, til konsolideringen av demokratiet. Først og fremst var sannhetskommisjonen et viktig kompromiss mellom forhandlingspartene som gjorde en fredelig overgang til demokrati mulig. Når det gjelder de politiske ledernes videre holdninger til sannhetskommisjonen oppstod det sterke konflikter mellom disse og sannhetskommisjonen. Selv om sannhetskommisjonen tilstrebet nøytralitet forhindret ikke dette at den ble anklaget for det motsatte og ble gjenstand for partipolitiske rivalisering. Dette antas å ha vært til hinder for myndighetenes implementering av kommisjonens anbefalinger, og for den videre forsoningsprosessen. Også når det gjelder befolkningens holdninger til såvel sannhetskommisjonen som utbredelsen av demokratiske verdier peker ikke datamaterialet i noen entydig retning. Noen undersøkelser peker i retning av at oppslutning om, og tillit til, sannhetskommisjonen ikke hadde nevneverdig betydning for viljen til forsoning eller i utbredelsen av politisk toleranse, mens andre undersøkelser antyder at en slik sammenheng nettopp finnes.