Abstract
Denne oppgaven har brukt diskurs- og mobiliseringsanalyse som tilnærming til identitetspolitikk i forhold til farga i Western Cape Sør-Afrika. Farga i er fremstilt på ulike vis av ulike aktører i ulike kontekster. Farga er sett som en egen kategori eller som en implisitt del av andre kategorier, da først og fremst i hvit og svart innenfor en dikotom identitetsdiskurs (’blanding’ av de to, svart eller ’hvit’). I utgangspunktet er det en identitet som var påført og brukt fra de hvite eliters side, men farga har selv påvirket identiteten, brukt den strategisk, adoptert den eller avvist den helt.
Oppgaven handler om hvordan forskjellige aktører strategisk fremstiller identiteter på bestemte måter. Diskurser tjener ulike interesser. Innen diskursers identitetsposisjoner ligger det implisitte føringer på handling. To perioder analyseres: den første er perioden etter Soweto-opprøret i 1976, som initierte en revitalisert motstand mot apartheid, så vel som endringer i staten, og frem til avviklingen av apartheid. Den andre perioden handler om 1990-tallet, med spesiell fokus på perioden etter valget i 1994. ANC og NP er ansett som hovedaktørene i analysen. Men også andre relevante organisasjoner som er direkte eller indirekte knyttet til ANC eller NP analyseres. Disse spørsmålene er utgangspunkt for analysen: Hvilke identitetdiskurser presenteres av de dominerende politiske aktørene i disse periodene, og hvordan fremtiller de farga? Hvilke føringer på mobilisering ligger det i de aktuelle diskursene og hvor og hvordan mobiliserer farga i forhold til disse.
Ikke minst på grunn av fragmenteringen av farga som gruppe og uklarhetene i farga identitet, var det viktig å søke mangefasetterte sammenhenger mellom makt, diskurs, identitet og mobilisering. Mobiliseringsmønstre blant farga er flertydige, kanskje nettopp i tråd med de flertydige identitetene. Formålet er å bedre forstå kompleksitetene i relasjon mellom språk, makt og handling, og da i spesielt med henblikk på identitetspolitikk i Sør-Afrika. Faircloughs kritiske diskursanalyse er teoretisk utgangspunkt for oppgaven. Denne åpner for å anerkjenne aktørers mulighet for påvirkning og motstand, i motsetning til flere andre retninger av diskursanalyse. Diskursteori i sammenheng med mobiliseringsteori og Hirschmanns entry-variabler gir rom for analyse av diskurs, handling og aktørintervensjon. Det er foretatt en historisk analyse så vel som dybdeanalyse av organisasjoner og tidsepoker. Slik er både endring og kontinuitet i fokus. En analyse av dette slaget vil bedre forståelsen av valgutfallet i 1994, så vel som utviklingen på 1980- og 1990-tallet.
På 1980-tallet var tendensen blant farga aktivister og intellektuelle å definere seg som en del av det svarte flertallet, og avvise relevansen av identiteten. Motstanden mot apartheid var enorm, ikke minst i Western Cape provinsen, som er det geografiske området som analyseres. Ironisk nok har demokratiseringen av Sør-Afrika ført til en revitalisert debatt om farga identitet, politikk og mobilisering, spesielt i kjølvannet av valget i 1994. Flertallet av farga stemte på deres tidligere undertrykkere i NP. På grunn av fargas flertall i Western Cape, sikret deres stemmer at NP ble sittende ved makten i provinsen. Tidligere antiapartheidaktivister var sjokkert over valgutfallet, ettersom det var forventet at farga ville stemme på African National Congress: frigjørerne.
Farga har følt deg marginalisert og fremmedgjort i forhold til flere prosesser i forbindelse med demokratiseringen, helt fra selve forhandlingsformen og utfallende. Ikke minst føler farga at de ikke tilstrekkelige rettigheter innunder ANC eller statens programmer for å rette opp historiske skjevheter i samfunnet. Disse går naturlig nok langs rasedefinerte skillelinjer, men farga er oftest definert ut av en fellesvart identitet: de var litt mer privilegerte enn svarte under apartheid. NP har endret seg betraktelig, om enn det er grunnleggende rasistiske holdninger i partiet. De har åpnet opp for farga, både i sine interne strukturer og i sine politiske programmer. Spesielt fokuserer de på farga som en nasjonal minoritet, på lik linje med de hvite afrikanderne, og fremmer krav om minoritetsrettigheter for disse. Farga aktører har tatt initiativ til og ført debatten om farga identitet og politikk, både internt i ANC og NP, og delvis utenfor.
Det har foregått en normalisering av farga identitet og debatten om denne, uten at det er et mer avklart meningsinnhold i identiteten. Farga er ikke akseptert som svarte eller hvite, og de er i hovedsak igjen sett på som farga. Selv om ANC og NP oftest ses som henholdsvis de svartes og de hvites parti, ser ikke ut som det kommer til å utvikle seg egne farga organisasjoner. Det ser ut til at det er en stabilisering av fargas valgmønster, der et minkende flertall stemmer NP og en viss økende oppslutning om ANC. På tross av forventninger om en egen farga organisasjon eller et farga parti, har forsøkene på dette fått lite oppslutning. Det ’antirasistiske hegemoni’ er brukt strategisk til å marginalisere disse forsøkene på farga organisasjoner ved å definere dem som rasistiske. Selv om det har vært tydelig at mange farga ønsker en redefinering av meningsinnholdet i deres identitet, fra å være en del av et rasistisk hierarki (som den apartheiddefinerte identiteten) eller å være en del av ’de svarte’ men aldri helt akseptert som dette (som ofte i ANC), til å gi identiteten en egenverdi med et positivt og aktivt meningsinnhold, er det ikke grunnlag for en egen farga organisering. De farga som gruppe er fragmentert økonomisk, politisk og sosiokulturelt og identiteten og samholdet er også uavklart og fragmentert.