Immigrasjon: domestication av EU eller europeanization av medlemslandene

Abstract

Immigrasjon: domestication av EU eller europeanization av medlemslandene?

Denne oppgaven tar for seg utviklingen av italiensk immigrasjonspolitikk fra 1985 til 2005. Denne utviklingen sees i forhold til utviklingen mot en felles politikk på området for EU.

Den første delen av oppgaven tar for seg den empiriske utviklingen på området. Den kartlegger hva som har skjedd innenfor immigrasjon i Italia og EU siden 1985, og forklarer hvordan den faktiske situasjonen er i dag. Her blir det gjort rede for lover, regler, holdninger og partipolitikk. Sentralt i empirien er Schengen avtalen, Dublin Konvensjonen, Tampere Retningslinjene, Haag Programmet og den italienske ”Fini-Bossi” loven som regulerer immigrasjon og asyl til Italia. Den forklarer også utviklingen i immigrasjonsmønsteret til Europa i den perioden oppgaven strekker seg over. Oppgavens teoretiske rammeverk tar utgangspunkt i forholdet mellom rasjonalisme og konstruktivisme. De teoretiske modellene som benyttes, er Putnams To-Nivå modell og Risse og Sikkinks Spiralmodell. Grunnen til at nettopp disse brukes, er for å forsøke å avdekke mer enn de tradisjonelle tilnærmingene gjør. Det er i utgangspunktet klart at heller ikke disse gir et komplett bilde av situasjonen hver for seg. Avslutningsvis i oppgaven argumenteres det derfor for at man bør forsøke å anvende dem sammen. Dette vil gi en mer helhetlig analyse. Oppgaven avdekker hvordan materielle faktorer som økende immigrasjonspress, behovet for finansiell støtte og utviklingen av det frie indre marked har betydning for utviklingen. I tillegg viser den hvordan ikke-materielle faktorer også har vært av betydning. Dette er faktorer som læring, identitet, lojalitet og normer. Oppgaven er todelt, i den forstand at de to modellene brukes hver for seg i analysen av det aktuelle case. I konklusjonen foreslåes de brukt sammen, for å gjøre analyse mer kompleks.