Abstract
Oppgaven tar for seg Bosnia-Hercegovina som et eksempel på et samfunn hvor man har forsøk å bruke konstitusjonelle arrangementer som et middel for å kontrollere etniske konflikter.
Først går jeg innpå hva som ligger i begrepene "etnisitet" (og "nasjon") og "etnisk konflikt".
Deretter tar jeg for meg Arend Lijphart og Donald Horowitz’ teorier om konfliktregulerende konstitusjonelle tiltak. Lijphart skiller mellom to former for konfliktreguleringsmekanismer, integrative og konsosierte, som bygger henholdsvis på samarbeid på individnivå på tvers av gruppeidentitet, og samarbeid mellom autonome grupper med hovedvekt på elitenivået. Av disse synes de konsosierte å være de mest relevante i det bosniske tilfelle. Horowitz er mer skeptisk til Lijpharts tillit til elitenes fredsvilje, og vil bruke politiske institusjoner burte brukes mer aktivt til å fremme integrasjon.
Jeg kommer til at den grad man har forsøkt å realisere noen av de konfliktregulerende mekanismene jeg har drøftet i oppgaven, har dette strandet på en nesten total mangel på den fredsvilje fra gruppenes, og særlig deres lederes side som teoriene forutsetter. Isteden har det internasjonale samfunn som har drevet fram fredsprosessen i Bosnia-Hercegovina har fra starten etablert en form for formynderskap på ubestemt tid i påvente av at folket skal "ta til forstanden".