Abstract
Internasjonalt, og særlig i USA, har de såkalte think tanks organisasjonene fått en prominent plass i den politiske sfære. Tenketankene blir hovedsakelig sett på som et amerikansk fenomen. Etter hvert har det kommet til mye litteratur som omhandler tenketankene i en komparativ sammenheng. I de senere årene har også tenketanker fått oppmerksomhet i mediene i Norge, representert først og fremst av de selverklærte tankesmiene Civita, Stiftelsen Manifest og Liberalt Laboratorium. Den akademiske interessen for tenketankbegrepet i en norsk kontekst har imidlertid vært minimal. Denne oppgaven tar for seg tenketankbegrepet, og har som formål å komme fram til en bedre forståelse av slike organisasjoner i en norsk sammenheng. Mine problemstillinger er som følger: (1) Hva kjennetegner tenketankene? I hvor stor grad gir det mening å snakke om norske tenketanker? (2) Hvilken rolle spiller tenketankene i det norske politiske system? Under hvilke betingelser kan disse organisasjonene oppnå innflytelse?
Pga. den manglende akademiske interessen for tenketankbegrepet i Norge har jeg sett meg nødt til å for det meste benytte meg av internasjonal litteratur for å besvare problemstillingene. Jeg har supplert dette med kvalitative intervjuer med representanter fra det politiske miljø, tenketanker og uavhengige ekspertorganisasjoner.
Det er vanskelig å definere tenketankbegrepet pga. at variasjonene av typen organisasjoner er stor. Grovt sett definerer jeg tenketankene som uavhengige, ikke- kommersielle, permanente, forsknings- og ekspertiseorganisasjoner som søker relevans eller innflytelse først og fremst på politisk debatt og beslutningsprosesser og sekundært på offentlig debatt. Videre kan man snakke om en tredelt typologisering av tenketankene: universiteter uten studenter , kontraktsorganisasjoner og de såkalte advocacy tenketankene. Begrepet tenketank er altså en samlebetegnelse på en variert forsamling uavhengige ekspertorganisasjoner. I Norge har vi noen organisasjonstyper som bør drøftes nærmere på bakgrunn av definisjonen: vi har de selverklærte ideologiske tankesmiene , representert av Civita, Liberalt Laboratorium og Stiftelsen Manifest. På bakgrunn av definisjonsdrøftelsen blir det imidlertid vanskelig å definere LibLab og Manifest som reelle tenketanker. Det er også mange organisasjoner i den samfunnsvitenskapelige instituttsektoren som deler kjennetegnene og funksjonene til tenketankene. Men det er likevel ikke alltid hensiktsmessig å omtale disse organisasjonene som tenketanker.
I den internasjonale tenketanklitteraturen blir det hevdet at grunnen til at det i USA er vokst frem en rekke framtredende, og tilsynelatende innflytelsesrike, tenketanker, er landets åpne og gjennomtrengelige politiske system, vurdert i forhold til for eksempel parlamentariske systemer. Denne oppgaven ser nærmere på om betingelser for innflytelse også eksisterer i det norske politiske system. På bakgrunn av et illustrerende case som omhandler arbeidet med pensjonsreformen i stortingsperioden 2001-05, finner jeg at det også i Norge finnes mulige inngangsporter for tenketankene til å oppnå innflytelse og spille en relevant rolle i det politiske system. Spesielt gjelder det i forhold til partiene i opposisjonen og i forhold til interesseorganisasjonene. Her har det vi kan definere som kontraktstenketankene et fortrinn. Typen ekspertise beslutningstakerne etterspurte gav også fordeler for organisasjonene som gjennom flere år hadde opparbeidet seg en rolle som troverdige og kompetente ekspertorganisasjoner på saksområdet. Det var i realiteten ikke interesse for mer ideologiske og prinsipielle innspill som en tenketank som Civita kom på banen med. Dette betyr ikke at det ikke muligheter for den organisasjonstypen Civita representerer, men her må nok Civita og lignende organisasjoner (samt de finansielle bidragsyterne) smøre seg med tålmodighet. Det tar tid å opparbeide seg et ry og en nisje for ideologiske tenketanker i et system som det norske.