Abstract
'FRA MONOPOL TIL MARKEDSBEDRIFPT- EN STUDIE AV EN REORGANISERINGSPROSESS I TELEDIREKTORATET 1990-92 "
Utgangspunktet for denne oppgaven er den omstillingsprosess som Televerket var inne i på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Oppgavens case cr reorganiseringsprosessen som fant sted i Televerket i 1990-92, der hovedvekten ble lagt på endringene på det sentrale plan, nærmere bestemt Teledirektoratet. Analysen avgrenset seg likeledes til perioden fra initiativet ble tatt i november 1990 til det ferdige organisasjonsforslaget lå klart i desember 1992.
Denne oppgaven hadde som utgangspunkt å være en studie av prosessen som utspant seg i tilknytning til denne komiteens arbeid. De spørsmål som skulle besvares gjennom analysen var hvem som var sentrale i prosessen, hva som gjorde at man satte frem forslaget om konsernstyring, organisering i stabs- og støttefunksjoner og divisjonalisering, det vil si hva som kjennetegnet organisasjonstenkningen.
Intensjonene med den nye hovedstrukturen var at den skulle "gi Televerket bedre mulighet til å styre, samordne og utvikle Televerkets samlede virksomhet, gjennom innsikt i og oppfølging av resultatansvar for nettet, for de enkelte tjenester og produkter, for ulike strategisk viktige enkeltkunder" (St.meld. nr. 67 131-92).
Reorganiseringen ble begrunnet med tilpasning til de endrede nasjonale og internasjonale omgivelsene. Den raske tekniske utviklingen og den økte dereguleringen var med å tvinge frem en ny organisasjonsstruktur for det norske Televerket.
Reorganiseringsprosessen ble analysert ut fra to ulike organisasjonsperspektiver, et instrumentelt og et institusjonelt. Det jeg søkte å finne ut fra disse to organisasjonsperspektivene, var om beslutningsprosessen var preget av instrumentell tenkning, altså om den faktiske beslutningsaktiviteten ble påvirket ved endring i den formelle normative strukturen, eller om organisasjonstenkningen i større grad var preget av organisasjonens historiske strukturelle trekk, institusjonene normer og verdier.
Reorganiseringen av Televerket medførte at den tidligere hovedstrukturen som ble etablert på 70-tallet ble endret, noe som blant annet medførte at tidligere styringslinjer og rapporteringsveier ble endret. Den horisontale organiseringen ble berørt i det man foreslo nedleggelse av sentralledelsen, Teledirektoratet, og dermed cn oppsplitting av alle avdelingene. Sentralledelsen i etaten skulle isteden organiseres som mindre stabs- og støttefunksjoner underlagt en konsernledelse bestående av administrerende direktør, teknisk direktør og juridisk direktør. Videre ga dette løsningsforslaget en viss overtallighet i forhold til gammel struktur, noe som skulle organiseres i en egen enhet innenfor organisasjons-strukturen. Langs den vertikale akse innebar løsningsforslaget en overgang fra tre til to hierarkiske nivåer i hele etaten sett under ett. For direktoratets del innebar den nye strukturen en oppdeling i færre hierarkiske nivåer innenfor hver enhet. Den øvrige primærvirksomheten innenfor forvaltningsbedriften ble organisert i en matrisestruktur med tre divisjoner med gjennomgående overordnet ansvar for henholdsvis nett, privatmarked og bedriftsmarked. Det ble videre organisert i syv regioner med regionalt mål- og resultatansvar på tvers av divisjonsgrensene. På denne måten skulle man oppnå større samordning innen den sentrale delen av etaten (det gamle direktoratet), og innenfor hele organisasjonen. Denne strukturelle endringen innebar økt delegering, men også økt styring for å oppnå et enhetlig og samordnet tilbud.
Generelt kan man si at prosessen inneholdt de trekk som er forventet ut fra et instrumentelt perspektiv når det gjelder aktiviseringsprosessen i reorganiseringen. Beslutningsprosessen bar preg av homogenitet i den politiskadministrative ledelse i departementet og i direktoratet.
Når det Selder defineringen, gir det instrumentelle perspektivet en god innsikt i beslutningsprosessens initiativ- og utredningsfase. Analysen viste at ledelsen i direktoratet hadde en klar mål-middelforståelse ved at de så den formelle normative strukturen som et instrument for å oppnå vedtatte målsettinger.
I forbindelse med at prosessen åpnet seg noe, ble forhandlingsperspektivet en viktig forklaringsfaktor i prosessen. De avsluttende faser av prosessen viste at forhandlingsperspektivet, sammen med sterke kulturelle trekk, ga best innsikt i defineringsaspektet. Aksesstrukturen ga større rom for forhandlingstrekk, og konfliktene ble mer fastlåste som følge av ledelsens kontrollproblemer.
Åpningen av prosessen ga imidlertid også innsikt i institusionelle trekk basert på verdier og tradisjon. Ledelsens ønske om utskiftning av grunnleggende verdier kom i konflikt med de sentrale normene, verdiene og tradisjonene som var historisk utviklet og nedfelt i Teledirektoratet.