| dc.description.abstract | "SAMMENHENGEN MELLOM VALG AV ORGANISATORISK DESIGN OG FØRINGER SOM LEGGES PÅ DEN POLITISKE BESLUTNINGS-PROSESS. EN STUDIE AV NORSK PENSJONSPOLITIKK 1967-1989"
Utgangspunktet for oppgava er antakelsen om at utformingen av et system legger føringer på resultatene av den politiske prosessen. Vi spør hvordan et systems design har betydning, og foretar en analyse av folketrygdens pensjonssystem, med vekt på alderstrygden.
Hovedproblemstillingen er knyttet til hvorvidt og i tilfelle i hvilken grad pensjonssystemet/ alderstrygden er et institusjonelt utformet velferdssystem. Det underliggende spørsmål gjennom hele oppgava, er hva som påvirker systemets stabilitet (avhengig variabel). Og i hvilken grad er systemet åpent eller motstandsdyktig mot endringer.
Vi følger systemet fra det ble etablert i 1967 fram til ca 1989. Vårt teoretiske utgangspunkt er Walter Korpis teori om en institusjonell (og en marginal) velferdsstatsmodell, men vi fant å måtte presisere begrepet 'institusjonell', før det kunne anvendes i en empirisk analyse av pensjonssystemet. Med et institusjonelt system menes i oppgava et idealtypesystem med tre viktige egenskaper: (i) det er et kontantytelsessystem utformet slik at når stønadene til en gruppe medlemmer blir regulert, blir samtidig alle andre medlemsgrupper regulert. (ii) Systemet er svært stabilt i den betydning at ved reguleringene kan ingen grupper settes opp mot hverandre. Konfliktnivået er m.a.o. lavt. (iii) Fordi systemet hindrer konflikt tenkes systemet å være motstandsdyktig mot å bli endret.
Oppgava er en case-studie, hvor det fokuseres må enheten folketrygdens pensjonssystem over tid. Om denne enheten har vi samlet inn data som belyser flere sider (variabler) ved den. Utvelgelsen av problemstillingen har foregått på en deduktiv måte, da hensikten er å "teste ut" en teori for stabilitet. Oppgavas problemstilling og datamateriale gjør det naturlig å ta i bruk et kvalitativt analyseopplegg. Dataene er først og fremst hentet fra en lang rekke stortingsdokumenter og fra interne dokumenter i Sosialdepartementet.
Vi fant at i perioden 1967-69 var pensjonssystemet i nærheten av å være et helt institusjonelt system, der grunnbeløpet var den eneste reguleringsmekanismen. I 1969 ble særtillegget introdusert, og vi spør om innføringen må sees i sammenheng med spenninger innad i trygdesystemet. Hovedhypotesen er at et tilnærmet institusjonelt system har vanskelig for å være stabilt over tid, fordi de faste og stabile reguleringsprosedyrene ikke åpner for endring av inntektsforskjellene mellom pensjonistene. I den grad en ønsker å gi mer til en gruppe enn til en annen, åpnes muligheten til å sette grupper opp mot hverandre, og det skapes et potensiale for konflikt i systemet. Undersøkelsen viser at særtillegget har bidratt til å omforme pensjonssystemet i denne retningen, bort fra en institusjonell organisasjonsform. Særtillegget ble en reguleringsmekanisme ved siden av å være delytelse, og førte til at en kom til å regulere minstepensjonistene må en noe annen måte enn tilleggspensjonistene.
Den andre viktige endringen i pensjonssystemet er dannelsen av Kontaktutvalget mellom Regjeringen og pensjonistenes organisasjoner i 1979. Det er vanskelig å tro at dette var blitt til hvis politikerne hadde holdt fast på en fast og forutsigbar reguleringsprosedyre, uten rom for tolkninger av hvor mye grunnbeløpet burde justeres eller introduksjon av nye reguleringsstørrelser.
Kontaktutvalget ble anlagt som et slags hybrid mellom konsultasjoner, drøftelser og forhandlinger. Hypotesen er at da er det vanskelig å unngå en forhandlingsliknende setting, der størrelser i pensjonssystemet blir vurdert opp mot hverandre. Det viser seg at pensjonssystemet langt på vei har utviklet seg i retning av at partene forhandler om pensjonistenes inntekter, på samme vis som yrkesaktive forhandler med arbeidsgiverne om sine inntekter. Dette systemet viser seg å være relativt lite motstandsdyktig mot nye innspill og endringer som ikke kan forutsies uten videre. Undersøkelsen viser at etableringen av Kontaktutvalget har bidratt ytterligere til at folketrygdens pensjonssystem har utviklet seg bort fra en idealtypisk institusjonell organisering i retning et ikke-institusjonelt system.
Hvilke grupper som har tjent eller tapt på denne utviklingen er et empirisk spørsmål, som vi kun berører helt mot slutten av oppgava. Utjevningstanken - som ble sådd da folketrygden ble til - har gjennom 1970- men i enda større grad på 80-tallet blitt lagt til grunn ved regulering av pensjonene. Sammenhengen mellom inntekt som yrkesaktiv og inntekt som pensjonist vil bli langt svakere i det fullt utbygde pensjonssystemet, enn det folketrygdens fedre tenkte seg på 1960-tallet. Spørsmålet er om systemet på lengre sikt vil bli omformet i retning et system som likner det alderstrygdsystemet vi hadde før folketrygden ble innført i 1967; et system som gir lik trygd til alle mottakere uavhengig av tidligere inntekt. | nor |