NATOs bruk av militærmakt i Kosovo, en fokusering på bruken av trusler

Abstract

Sammendrag Da NATO fremsatte trusselen om militærmakt under Kosovokonflikten i 1999, var det kritiske røster som hevdet at den ikke ville fungere slik alliansen forventet. Det ble argumentert for at det var et betydelig gap mellom de politiske målsettinger og de militære midlene som ble stilt til rådighet, samt at alliansen ikke truet slik teoriene om trusselbruk og militærmakt foreskriver. Kritikken var særlig rettet mot det faktum at NATO innledningsvis utelukket bakkestyrker som element i trusselen. Oppgaven tar for seg NATOs bruk av militærmakt i Kosovo i følge med operasjon ”Allied Force”, hvor fokus er rettet mot alliansens bruk av trusler overfor Jugoslavia. Emnet vil bli belyst ved fire problemstillinger hvor den første er om det var rimelig for NATO å forvente at Jugoslavia ville akseptere det utkast til avtale som ble presentert i Rambouillet, uten at trusselen ble iverksatt. Det faktum at NATO iverksatte trusselen leder til oppgavens neste problemstilling. Denne tar for seg hvilke grunner som kan gis for at NATOs trussel under Kosovokonflikten ikke førte til at Jugoslavia aksepterte alliansens krav, før de militære maktmidlene ble tatt i bruk. Det neste sentrale spørsmålet er dermed hvilke forklaringer som kan gis for at NATO, tross argumenter for å ikke utelukke bakkestyrker, allikevel valgte å fremsette en trussel som bare inkluderte luftmakt. Til slutt i oppgaven fokuseres det på hvilke grunner kan gis for at Jugoslavia valgte å akseptere en avtale om Kosovo. Dette for å få frem om NATOs trussel til slutt ble effektiv eller om det kan gis andre forklaringer på hvorfor Jugoslavia ga etter. Bakgrunnen for å fokusere på NATOs bruk av militærmakt i Kosovo ligger delvis i de utfordringer som dagens militære styrker står ovenfor, og delvis i de tilsvarende politiske utfordringene som følger med militær maktbruk i denne type konflikt. Problemstillingen er også interessant fordi bruken av luftmakt fremstår som et anvendelig virkemiddel for det politiske lederskapet i situasjoner preget av manglende vilje til egne tap. Kunnskaper om militærmaktbruk, synes derfor viktig i et politisk perspektiv. Oppgaven er forankret i et spillteoretisk fundament med støtte i militærstrategi. De teoretiske resonnementene understøttes av hvordan NATOs trussel kom til syne i forkant av og underveis i operasjon ”Allied Force”. Presentasjonen er dog ikke på et teoretisk nivå som krever forhåndskunnskap for å forstå det sentrale i innholdet. Presentasjonen av konfliktens historie, dens særtrekk og aktørenes interesser, viser at det ikke var noen enkel oppgave for alliansen å oppnå en avtale mellom de stridende. Det synes heller ikke rimelig for NATO å forvente at Jugoslavia ville gi etter, før trusselen ble iverksatt. Jugoslavias steile holdning var ikke bare et resultat av landets og Milosevic interesser, men trolig også et resultat av de svakheter som kunne knyttes til den fremsatte trusselen. NATOs trussel brøt med teorien for trusselbruk og militærstrategi på en rekke områder. Samtidig indikerer presentasjonen at tradisjonell bruk av militærmakt kan være problematisk i denne type konflikt. Når det gjelder argumentene for og imot en inkludering av bakkestyrker, synes konklusjonen ikke å være like klar som kritikerne har hevdet. Bakkestyrker ville i en ideell situasjon ha vært fordelaktig, fordi det ville ledet til økt samsvar mellom de politiske målsettingene og de militære virkemidlene. Problemet er at Jugoslavias strategiske tyngdepunkt ikke synes å ha vært de militære styrker, men Milosevic maktgrunnlag. En inkludering av bakkestyrker kunne også ledet til at alliansens eget strategiske tyngdepunkt ble rammet. Et neste sentralt punkt er hvorvidt en slik trussel overhodet kunne fremsettes. Fokus bør derfor rettes mot hva alliansen kunne bli enige om internt, samt alliansens handlingsfrihet i forhold til andre aktører på det internasjonale plan. Når utfallet av konflikten ble at Jugoslavia valgte å trekke seg først, synes dette i hovedsak å være en følge av at NATO klarte å opptre enhetlig samlet, samtidig som alliansen påførte Jugoslavia betydelige kostander uten selv å bli påført tilsvarende kostnader. Dette leder til påstanden om at trusselen ble effektiv. Mot dette kan det hevdes at det var EU og Russlands rolle som meglere, samt Russlands støtte til NATO som var det avgjørende. En annen viktig faktor er at kravene i avtalen ble endret på et vis som var fordelaktig for Jugoslavia i forhold til avtaleutkastet fra Rambouillet. Det kan dermed ikke med sikkerhet konkluderes om det var NATOs trussel som ble effektiv eller om det var utenforliggende faktorer som var avgjørende.