Abstract
Denne oppgaven har tatt utgangspunkt i det historiske båndet som har eksistert mellom kinesere bosatt utenlands og deres slektninger og hjemsteder/forfedresteder i Kina også kalt hjemstedsbånd. Det har eksistert omfattende nettverk basert på kulturelle, sosiale og økonomisk bånd som har knyttet kinesere bosatt i Øst- og Sørøst-Asia nært til hjemstedene i Kina, selv etter flere generasjoners bosetting i utlandet. De kinesiske myndigheter i store deler av dette århundret betraktet denne gruppen som kinesiske statsborgere uansett fødested eller nasjonalitet.
Hovedformålet med oppgaven har vært å belyse hvilken rolle utenlandskineserne har spilt i Kinas økonomiske utvikling etter 1978.
Utenlandskineserne eller den kinesiske diasporaen er i denne studien blitt definert som alle av kinesisk opprinnelse bosatt utenfor kinesisk jurisdiksjon ved reformstarten 1978. Det er blitt fremhevet at gruppen i dag må anses å være svært heterogen i sammensetning både med hensyn til nasjonalitet, identitet, tilknytning til den kinesiske kultur og stat. Det har blitt skilt mellom tre hovedgrupper som hver har ulik tilknytning til Kina: kinesiske statsborgere bosatt utenlands, kinesere bosatt i Hong Kong, Taiwan og Macao og gruppen av etniske kinesere i Sørøst-Asia.
Det er blitt argumentert i mot for stor vektlegging på kulturelle forklaringsmodeller, ettersom disse teoriene har en tendens til å overdimensjonere felles kulturelle og/eller etnisk bakgrunn og overse forskjellene innad i gruppen. Det er blitt tatt utgangspunkt i teorier om avhengig utvikling, som vektlegger statens evne til å alliere seg med lokal og multinasjonal kapital for å akkumulere ressurser til å initiere utvikling også kalt trippelalliansen. Utenlandskinesernes rolle i den økonomiske utviklingen er forsøkt belyst ved å analysere to dimensjoner:
Kinas politikk overfor kineserne utenlands og deres slektninger i Kina
Investeringer fra utenlandskineserne gjennom reformperioden. Det er blitt skilt mellom dirkteinvesteringer (FDI) og ulike former for donasjoner til familie og hjem-/forfedresteder i Kina.
Denne studien har avdekket at utenlandskineserne har spilt en betydelig rolle i utviklingsprosessen, både politisk og økonomisk.
Som en del av den åpne dørs - politikk har Kina i stor grad gjenopptatt en politikk overfor denne gruppen som ble ført før Kulturrevolusjonen, med egne institusjoner, organsiasjoner og særordninger for kinesere bosatt utenlands og deres slektninger i Kina. Det er sannsynlig at vektleggingen på denne gruppen var spesielt viktig i første delen av reformen, for å få støtte til å gjennomføre reformprogrammet i kommunistpartiet. Kapitalressursene til utenlandskineserne ble ansett som et viktig middel for å nå målet om modernisering og økonomisk utvikling. Gruppen har også vært viktig i målsetningen om gjenforening med Hong Kong, Macao og Taiwan. Det har blitt påpekt at lov om statsborgerskap i 1980 skiller klart imellom hvem som er definert å være kinesiske statsborgere, og som dermed er inkludert i Kinas nye politikk. Loven er derfor viktig ettersom den formelt markerer adskillelsen av forpliktelsene overfor de etniske kineserne i Sørøst-Asia. Det er derfor grunn til å anta at politikken i stor grad har vært rettet mot kinesiske statsborgere bosatt utenlands, inkludert kinesere bosatt i Hong Kong, Taiwan og Macao. Generelt sett kan det virke som Beijing har prøvd å styrke forbindelsen med de kinesiske samfunnene i Sørøst-Asia, men samtidig opprettholde gode forbindelser med de forskjellige lands myndigheter. Myndighetene har prøvd å fremme investeringer fra denne gruppen ved å appellere til de tradisjonelle familie- og hjemstedsbånd.
Investeringer og donasjoner fra den kinesiske diaporaen har vært svært viktig i den sosio-økonomiske utviklingen i Sør-Kina, spesielt i de typiske hjemsteds-/forfedre-områdene. Gruppen har vært dominerende når det gjelder FDI til Kina. Disse investeringene har bidratt til store endringer i Guangdong- og Fujian-provinsenes økonomi, og har dessuten vært vital faktor for Kinas økonomiske utvikling. Det er imidlertid viktig å skille investeringer fra Hong Kong, Taiwan og Macao fra etniske kineserne i Sørøst-Asia. Hong Kong og Taiwan har stått for den største andelen av disse investeringene, mens investeringsnivået til de etniske kineserne i Sørøst-Asia er det knyttet stor usikkerhet om - med unntak av Singapore. Det har blitt fremhevet at investorer både fra Taiwan og fra de etniske kineserne har kanalisert en stor andel av investeringene via Hong Kong, noe som ikke fanges opp i offentlig statistikk. Det er derfor rimelig å anta at investeringsnivået fra disse områdene er høyere enn det som avspeiles i offentlig statistikk.
Denne studien har også vist at den tradisjonelle praksisen med ulike typer donasjoner fra utenlandskineserne til familie og hjemsteds-/forfedre-områder har gjenoppstått etter innføringen av reformene, og har bidratt til økt offentlig velferd i disse områdene. Donasjonene har blant annet bidratt til en oppgradering av helse- og velferdsystemet, økt kvalitet i det lokale utdanningssystemet og forbedret infrastrukturen i forfedre-områder. Utdannings- og helseordningene i disse områdene er generelt av høy kvalitet, og har ikke opplevd en nedgang som en konsekvens av skifte i den økonomiske politikken i løpet av reformperioden. De ulike donasjonene er blitt gjort både av enkeltpersoner, selskap og større organisasjoner.