NATO og fiendebildet som brast : to teoretiske perspektiver på alliansepolitikk og détente

Abstract

NATO OG FIENDEBILDET SOM SPRAKK. To teoretiske perspektiver på alliansepolitikk og dètente. I oppgavens første del er begrepene "allianse! og "dètente" drøftet i forhold til den realpolitiske og den liberale skole i internasjonal politisk teori. Forholdet mellom allianse-politikk og dètentepolitikk bærer i seg et paradoks: Alliansepolitikk handler oftest om å demme opp for en ytre trussel; om å møte makt med motmakt. Dètente vil bidra til å redusere denne ytre trusselen, og vil i sin logiske konsekvens undergrave det som var grunnlaget for alliansedannelsen. I realpolitisk tenkning heter det at allianser bidrar til å etablere, eller opprettholde, fred og stabilitet mellom stater. Liberale tenkere har fremholdt at allianse-politikk egentlig skulle være unødvendig, og ofte en kilde til krig. I oppgavens andre del blir teorien belyst med en gjennomgang av NATO og NATOs østpolitikk. Jeg går delvis kronologisk til verks og ser hvordan realpolitiske vurderinger, med hovedvekt makt og maktbalanse, i hele NATOs periode har løpt sammen med rent liberale begrunnelser for alliansepolitikken: Vern om Vestens demokrati og pluralisme, håp om overgang til mer permanente fredsordninger. Til slutt reises spørsmålet: Kan de siste års dramatiske omstillinger, med Warszawapaktens fall og Tysklands samling, tolkes og forklares innenfor de to idetradisjoner? Eller står vi overfor et fremmedelement i forhold til etterkrigstidens tilvante tankebaner?