Abstract
THE EVOLUTION OF COOPERATION. En Case-Studie av NOx-protokollen av 31. Oktober 1988 til ECEkonvensjonen av 13. November 1979 om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger.
Hovedoppgaven er en Case-Studie som henvender seg til den foreliggende situasjon før, og forhandlingene om, etableringen av NOx-protokollen. Analysen tar sikte på å besvare følgende spørsmål, som oppgavens hovedproblemstillinger:
-Hvor "sterk" er NOx-protokollen som en internasjonal miljøvernavtale? og...
-Hvilke faktorer forklarer hvorfor NOx-protokollen fikk den "styrke" den har?
Det teoretiske utgangspunkt er kollektiv handlingsteori og dynamisk, prosessorientert forhandlingsteori. For å kunne besvare oppgavens problemstilling gjennomfører jeg først en vurdering av NOx-protokollens avtalestyrke.
Oppgaven tar så sikte på å fastslå hvordan karakteristika ved NOx-problemet definerte en "kollektive situasjon" som sammen med andre "strukturelle" variable la føringer på forhandligene om protokollen, og derfor også på utfallet av disse. Forhandlingsprosessen blir så analysert for å identifisere de viktigste prosessbaserte påvirkningskildene på utfallet av forhandlingene, hvor stor effekt disse hadde, og betydningen av de "strukturelle" variable i forhandlingene.
Anvendte kilder for oppgaven er saksdokumenter fra forhandlingene, intervjuer med deltagere i forhandlingene, forskningsrapporter og vitenskapelig kommentarlitteratur. Metodisk tilnærming har vært innholdsanalyse og tolkning av saksdokumenter og en kvalitativ ustrukturert intervjuteknikk
Oppgavens viktigste funn er som følger:
- NOx-protokollen er en avtale med liten grad av avtalestyrke.
Dette primært fordi avtalen i liten grad pålegger partene utslippsendringer i forhold til endringer partene ville gjennomført uansett, uten en avtale. Avtalen har et godt verifikasjonssystem, men ikke mulighet til å sanksjonere eventuell ikke-etterlevelse.
Protokollens svake avtalestyrke kan forklares med utgangspunkt i karakteristika ved problemet, aktørene i forhandlingene og forholdet mellom disse. En kollektiv situasjon preget av sterk asymmetri og konkurranse la grunnen for en "ondartet" kollektiv situasjon hvor etablering av en sterk avtale var lite sannsynlig. De institusjonelle rammene rundt forhandlingene, da spesielt beslutningsreglen, forsterket problemet og sannsynliggjorde et utfall itråd med "the law of the least ambitious actor".
I forhandlingenes første fase var kunnskapsmangel et dominerende problem. Denne situasjon avstedkom en kunnskapsinnsamlings og spredningsprosess som hadde stor betydning for å legge forholdene til rette for en avtale. Prosessen bidro til å endre partenes preferanser slik at en avtaleetablering ble gjort til forhandlingenes formelle målsetning.
I den formelle forhandlingsfasen ble et tradisjonelt forhandlingsmønster etablert. Standpunktbaserte koalisjoner manifesterte seg, først og fremst med basis i synet på hvilke krav til utslippsendringer avtalen skulle inneholde. Denne konflikten vedvarte gjennom hele forhandlingsperioden, og meglingsforsøk førte i liten grad fram. Hovedkonflikten var mellom USA og de andre vestlige ECElandene. De formelle forhandlingene førte ikke fram til en avtaletekst alle kunne slutte seg til og videre forhandlinger måtte gjennomføres i andre fora. Konflikten mellom USA og de andre partene ble ikke løst før USA valgte å endre standpunkt sannsynligvis fordi tilslutning til protokollen ble gjort til valgkamptema i presidentvalget Høsten 1988.
NOx-protokollens avtalestyrke ble sterkt påvirket av de føringer de "strukturelle" variable la på forhandlingene. Forhandlingenes første fase la grunnen for et avtalefelt. De formelle forhandlingene klarte i liten grad å øke avtale styrke utover hva den minste entusiastiske aktør var villig til å akseptere. Avtalens endelige styrke ble avgjort på den amerikanske innenrikspolitiske arena.