Sammendrag
INTEGRERING OG ENDRING I JORDBRUKSPOLITIKKEN - Fra "European Polity" til konkurransedemokrati?
Tema for oppgava er å analysere mulige endringer i den offentlige styringsstrukturen og politikkutforminga i Norge, og drøfte noen eventuelle konsekvenser av disse endringene. Til dette formålet anvender jeg modellen om "The European Polity" (EPM) utvikla av Martin O. Heisler og Robert B. Kvavik. Modellen er beskrevet i boka Politics in Europe (1974). Jeg redegjør for modellen i kapittel 2 og gjennomgår de bestemte karakteristika han setter opp for EPM. Mi hypotese er at Norge er et EPM-likt samfunn i perioden l95O - 1980 (ca.), men at det i åra etterpå har skjedd endringer som svekker denne EPM-profilen noe.
Innledningsvis tar jeg utgangspunkt i Stein Rokkans beskrivelse av Norge som et korporativt-pluralistisk samfunn. Og setter hans beskrivelse i kontrast til konkurranse-pluralismen. Hos Rokkan utformes den offentlige politikken gjennom to kanaler - "tiers" - for makt og påvirkning: den numeriske og den korporative. Et sentralt poeng hos Rokkan er at Regjeringa/staten ofte har ei rolle som en av flere aktører rundt et "forhandlingsbord", der politikken utformes. Gjennom den korporative kanalen har også de funksjonelle interesseorganisasjonene fått adgang til og deltakingsrett i beslutningsprosessene i den offentlige politikken. Dette er med på å gi styringsstrukturen dens spesielle preg og skiller den fra konkurranse-pluralismen der gruppene ikke har formell deltakingsrett, men istedet må kjempe om myndighetenes oppmerksomhet i prosessen forut for beslutningstakinga.
I kapittel 3 argumenterer jeg for at det er staten sjøl som i stor grad har ønska å etablere en korporativ styringstruktur, og viser til historiske trekk ved samfunn og stat som peker i den retning. Videre redegjør jeg for sider ved den utforminga styringsstrukturen har fått, og argumenterer for at den kan sies å være EPM-typisk.
I ei hovedoppgave av dette omfanget er det ikke rom for å foreta en fullstendig gjennomgang av hele den offentlige styringsstrukturen. For å underbygge min påstand om Norge som et EPM-typisk samfunn har jeg derfor gått nærmere inn på en sektor og forsøkt å vise hvordan politikkutforminga er blitt institusjonalisert, og fått en profil som går sammen med og støtter opp om vårt generelle EPM-perspektiv. Til dette formålet har jeg valgt jordbrukssektoren. Et valg jeg begrunner med at det kanskje er den sektoren der korporativ gruppeintegrasjon i den offentlige styringsstrukturen er mest omfattende. Jeg forsøker her å vise hvordan de forskjellige EPM-karakteristika gjør seg gjeldende i organiseringa på sektoren og i den konkrete politikkutforminga (kapittel 4). Min konklusjon er at jordbruket må karakteriseres som EPM-typisk for den perioden vi drøfter (l95O - 1980).
I kapittel 5 foretar jeg ei nærmere analyse av flere endringprosesser jeg mener å identifisere på jordbrukssektoren. Jeg drøfter ulike tendenser til dekorporatisering av styringsstrukturen og avregulering av politikken. I denne sammenheng mener jeg å finne tendenser til større bruk av markedet som allokeringsmekanisme og ei utvikling mot mer desentralisering av beslutningsutforminga.
I 6. og siste kapittel oppsummerer jeg mine funn fra kapittel 5 og drøfter dem i forhold til de tre mønstre for EPM som Heisler har satt opp. Jeg mener her å finne støtte for den påstand at sektorens EPM-profil er blitt svekka i perioden. Som et bakteppe for den spesifikke situasjonen i jordbruket, har jeg i tillegg forsøkt å vurdere sider ved den allmenne pollitiske utviklinga i samme tidsrom. Jeg mener her å finne tekn som støtter opp om det bildet jordbruket gir, av ei utvikling mot en mindre politisk styrt beslutningsutforming, der markedet istedet er blitt viktigere som allokeringsmekanisme. Samfunnet er blitt mindre EPM-typisk.
Videre i kapittel 6 drøftes noen konsekvenser av at EPM er svekka, samt mulige årsaker til denne nyorienteringa hos staten. Jeg kommer inn på hvorvidt den har en sammenheng med et ønske om å få til ei internasjonal tilpassing av den nasjonale politikkutforminga. Ei tilpassing som skal skje innafor ramma av EØS-tilknytning til, eventuelt medlemsskap i den Europeiske union, samt deltaking i Gatt. De resultata som analysene av mitt empiriske materiale har gitt meg forsøker jeg å bruke som grunnlag for ei vurdering og analyse av mulige konsekvenser for aktørenes atferd, politikk og ikke minst for konstellasjonene mellom dem.
Avslutningsvis spør jeg hva det mulige strategiskiftet hos staten kan ha av betydning; for handlingsrommet og innflytelsen til organisasjonene i forhold til den offentlige politikkutforminga. Må de for framtida innfinne seg med å spille ei mindre betydningsfull rolle enn tidligere, eller kan tapt korporativ makt gjenvinnes på andre arenaer? Kan vi forvente en endra atferd hos organisasjonene for eksempel ved at den tradisjonelle forhandlingsstrategien forlates til fordel for andre typer politisk virksomhet? Og hva med innholdet i organisasjonenes politiske standpunkt? Gir ny beslutningsatferd også ny politikk?
EPM gir en beskrivelse av organisasjonenes politikk og atferd i et samfunn når beslutningsstrukturen skjer i tråd med denne modellens rammer, og den sier noe om forholdet mellom den korporative og numeriske kanalen. Jeg forsøker i denne oppgava å bruke modellen som redskap også til å antyde noe om hva som kan bli konsekvensene av at denne strukturen endres, for aktørene, og for politikkutforminga.