Abstract
Grunnlovsendringer i Norge 1906-2001
I denne oppgaven gir jeg en samlende oversikt over norske grunnlovsforslag og -endringer etter unionsoppløsningen. Det finnes betydelig litteratur om hvordan grunnlover blir til og hva de bør inneholde, men svært lite om grunnlovsendringer. En samlet oversikt over norske grunnlovsendringer tror jeg ikke finnes andre steder.
Oppgaven er en eksplorerende analyse hvor jeg stiller følgende spørsmål: 1: Blir Grunnloven endret med jevne mellomrom, eller blir det periodevis foretatt flere endringer? 2: Samsvarer komitéinnstillingen med det endelige vedtak? 3: Hvem fremmer grunnlovsforslag? 4: Hvilken del av Grunnloven foreslås oftest endret? 5: Hvilke saker er oftest tema i grunnlovsforslagene? 6: Hva slags forslag vedtas/forkastes enstemmig eller tilnærmet enstemmig? 7: Hva slags forslag skaper stor grad av dissens og debatt? 8: Gir behandlingen av grunnlovsforslagene 1906-2001 noe inntrykk av den påståtte norske grunnlovskonservatismen?
For å svare på spørsmålene har jeg samlet inn data om alle grunnlovsforslag som er fremsatt i perioden 1906-1997, i alt 562 forslag. Dataene er samlet i en matrise i dataprogrammet SPSS, som gjør det lett å benytte materialet til statistiske formål. SPSS-filen inneholder 10 variabler: saksnummer, komitéinnstilling, stemmer for, stemmer mot, vedtak, dato for vedtak, sak/emneområde, del av Grunnloven forslagene vil endre, forslagenes opphav og hvem som har fremsatt forslaget. SPSS-filen kan fås ved henvendelse til undertegnede eller se Bjørn Erik Raschs hjemmeside ved Universitetet i Oslo.
Grunnlovsforslagene kommer i tildels svært ujevne antall i stortingsperiodene frem til 1953, hvor antall fremsatte forslag varierer mellom 15 og 46. Antall bifalte forslag i samme stortingsperioder varierer mellom 1 og 10. Etter 1953 har antall fremsatte forslag stabilisert seg noe, med mellom 9 og 17 fremsatte og mellom 2 og 5 bifalte forslag i hver stortingsperiode. Unntakt er perioden 1997-2001 som er eneste periode etter 1906 hvor ingen forslag er bifalt. Trenden er betydelig færre grunnlovsforslag etter 1953 enn før.
Komitéinnstillingen samsvarer med utfallet i Stortinget i 91,8 % av tilfellene. Materialet viser dessuten at dersom kravet for grunnlovsendring hadde vært 50 % ved voteringen, og ikke ⅔, ville samsvaret vært enda høyere.
68 % av grunnlovsforslagene i perioden 1906-2001 kommer fra stortingsrepresentanter. Regjeringer har fremsatt knappe 10 %, privatpersoner ca. 19 % og organisasjoner ca. 3 %. Dette bildet varierer sterkt gjennom perioden, og etter 1970 er det praktisk talt bare stortingsrepresentanter som fremmer grunnlovsforslag. Et forslag har isolert sett størst sannsynlighet for å bli vedtatt når det er fremsatt av en regjering.
Grunnlovsforslagene fordeler seg på alle delene i Grunnloven. Omlag 60 % havner innenfor del C, som i all hovedsak omhandler Stortinget og forhold rundt de folkevalgte. 113 av de 562 forslagene omhandler valgordningen. De hyppigst foreslåtte forslag er ellers stortingets virke (67 forslag), stemmerett (39 forslag), grunnlovsendringer (27 forslag) og valgbarhet og mottakelse av valg til Stortinget (27 forslag). De to emnene folkeavstemning (23 forslag) og oppløsningsrett (21 forslag) er foreslått med jevne mellomrom gjennom hele perioden, men aldri bifalt.
Av de 562 forslagene er 293 over halvparten enstemmig forkastet. Dette er i stor grad forslag som er tilnærmet like eller alternativer til andre forslag, samt forslag med formelle feil. Vedtatte forslag som oppnår stor enighet i Stortinget er enkeltforslag som Stortinget åpenbart har ventet på og hvor de gjeldende paragrafer har vært overmodne for endring. Det er verdt å nevne at dette ikke er betydelige reformerende forslag. Konstitusjonell sedvane har praktisk talt aldri vært på tale å innføre i Grunnloven.
Av de 67 emnene jeg har delt grunnlovsforslagene inn i er det bare forslag fra 27 av disse hvor Stortinget har utvist det jeg i oppgaven definerer som stor grad av dissens, dvs. at 30 eller flere har stemt mot flertallet i voteringen. I de aller fleste saker utviser Stortinget med andre ord stor enighet. Blant de hyppigst forekommende emnene her finner vi valgbarhet og mottakelse av valg, stemmerett, oppløsningsrett og folkeavstemning hvor Stortinget har utvist stor grad av uenighet ved mellom 26 og 37 % av forslagene. Ved grunnlovsforslag om valgordningen har Stortinget utvist stor uenighet ved hvert fjerde forslag.
Datamaterialet underbygger at grunnlovskonservatismen er en realitet, men dette er ingen entydig konklusjon. Dersom vi først tar for oss endringsraten (gjennomsnittelig antall endringer per år) finner Lutz (teoretisk bidrag i oppgaven) denne til å være 1,1 i perioden 1814-1980. Det er vanskelig å fastslå at dette er mye eller lite, men sakkyndige har påpekt at det ikke er grunn til å hevde grunnlovskonservatisme med gjennomsnittelig mer enn en grunnlovsendring hvert år. Likevel opptrer Stortinget konservativt når det ikke endrer Grunnloven oftere enn høyst nødvendig. Samtidig har konstitusjonell sedvane overtatt flere av Grunnlovens viktigste bestemmelser. I perioden 1906-2001 finnes ikke et eneste forslag om å innføre eksempelvis parlamentarisme. Paradoksalt nok har Stortinget likevel gjennom de siste 30 årene innført paragrafer som kan betraktes som politiske målsettinger, og som dessuten overlater selve oppfølgingen til ordinær lovgivning.