Abstract
Global oppvarming er kanskje tidenes alvorligste miljøtrussel. I denne oppgaven bruker jeg spillteori for å se på om de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen var avgjørende for at man i 1997 kom fram til en internasjonal avtale om reduksjon av drivhusgassutslipp. Disse mekanismene, som blant annet er internasjonal kvotehandel, kan potensielt gjøre utslippsreduksjoner billigere, i det minste på kort sikt. Til slutt ser jeg på om mekanismene kan bidra til et varig internasjonalt samarbeid.
I min analyse finner jeg at innlemmelsen av de fleksible mekanismene er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et gjensidig samarbeid. Selv om mekanismene kan bryte ned eller minske barrierene som ligger i det internasjonale forhandlingssystemet, bør et effektivt klimaregime også ta i bruk mer tradisjonelle virkemidler som tekniske standarder, forbud og avgifter. Siden de fleksible mekanismene vil kunne gjøre det mindre lønnsomt å satse på forskning og utvikling av ny teknologi, bør det også settes av ekstra midler til dette for å veie opp for den negative effekten av mekanismene.