Abstract
"GUDS STYRE PÅ JORDEN - OM POLITISK ISLAM OG 1980- TALLETS IRAN"
Tema for oppgaven er å se nærmere pa sammenhengen mellom henholdsvis det teoretiske fenomenet islams som politisk ideologi og det empiriske fenomenet iransk makro-politikk på 1980-tallet. Hovedspørsmålet jeg har stilt er: Hvor mye forklarer egentlig islam som politisk variabel av utviklingen vi var vitne til i Iran forrige tiår?
I et forsøk på å svare setter jeg fram tre hypoteser. Men samtidig understreker jeg at i en utpreget kvalitativ oppgave som dette, er hypotesedrøftingen først og fremst ment som et hjelpemiddel for å gi oppgavens jakt på det iranske Khomeini-regimets særskilte karakteristika, en logisk form.
Fenomenet politisk islam var før den iranske revolusjonen nærmest ukjent innenfor samfunnsvitenskapene, men ble med styrtingen av Sjahen i l979 brått tillagt en voldsom forklaringskraft. Et drøyt tiår etter revolusjonen mener oppgaveforfatteren det endelig er mulig å foreta en mer edruelig vurdering av hvor mye det religiøs-ideologiske elementet egentlig har betydd i Iran.
Oppgaven gjør først et kort gjennomgang av det politiske islams historie. Deretter følger ytteligere to korte kapitler som drøfter henholdsvis den islamske oppvåkningen på 1970-tallet og begrepet "islamsk fundamentalisme". Så kommer en lengre gjennomgang av oppgavens uavhengige variabel - islams politiske ideologi - og en tilsvarende gjennomgang den avhengige variabelen: Det iranske regimet på 1980-tallet. Både i teori og empiri-kapittelet retter jeg søkelyset spesielt mot tre delområder: a) det politiske apparatet, b) den økonomiske politikken og c) utenrikspolitikken
Til sist følger endelig oppgavens analysekapittel. Med utgangspunkt i en hypotese om politisk islam som grunnelement i det iranske regimets politikk, avviser jeg her at islam har spilt noen avgjørende rolle ved utviklingen av verken det politiske apparatet eller den økonomiske politikken. Noe annerledes er det med utenrikspolitikken, hvor jeg mener det er mulig å påvise at politisk islam har bidratt til regimets helt spesielle oppfattning av det internasjonale politiske system, og dermed en utenrikspolitikk preget av anti-vestlig militant pan-islamisme (islamsk nasjonalisme) og en konstant kamp mot den ytre fienden: USA, Israel, Saddam Hussein, Salman Rushdie
Analysedelen drøfter også en alternativ hypotese om politisk islam som et legitimeringsredskap for den herskende makteliten (shia-presteskapet), og bekrefter denne.
Bekreftet blir etter forfatterens oppfatning også en siste hypotese om at iransk makro-politikk på 198O-tallet framfor alt var et resultat av retningslinjer og teorier utformet av Ayatollah Ruhollah Khomeini, nasjonalstaten Irans ubestridte lederskikkelse i samme tidsrom. Helt sentralt i denne Khomeini-ideologien var prinsippet om velayat e-Faqih - et styre alene ved personer som har studert og kjenner islams sharia-lovverk, og over disse en øverste rettslærd (Faqihen) - en rolle Khomeini selv gikk inn på 198O-tallet. Khomeinis islamske ideologi har vært et helt unikt fenomen, totalt upåvirket av andre kjente politiske tenkere og ideer fra de siste hundreårene. Dette gjør Ruhollah Khomeini til vårt århundres store politiske avviker.