Abstract
På det mest generelle plan tar oppgaven for seg politisk-økonomiske problemstillinger i forbindelse med sentrale myndigheters forsøk på å styre eller påvirke norske husholdningers boutgifter. Mer konkret er det sider ved denne politikken på 1970-tallet som gjennomgås mest detaljert. Særlig mot slutten av oppgaven settes imidlertid det som defineres boutgiftspolitikk på 1970-tallet inn i en større og noe mer aktuell fortolkningsramme.
Kapittel 1 i oppgaven tar for seg boutgifter som begrep og politikkområde. Innledningsvis pekes det på enkelte særtrekk ved boutgifter som stridstema, konkretisert til boligpolitiske konflikttemaer og boligpolitiske (re)aksjoner særlig på begynnelsen av 1980-tallet. Det reises også spørsmål ved om det er spesielle sider ved norsk boutgiftspolitikk som bidrar til å opprettholde dette området som politisk stridstema? For øvrig tar det første kapitlet for seg ulike måter å bestemme boutgifter på og dessuten gis det en grov kategorisering og oversikt over de virkemidler som inngår i det oppgaven ser på som norsk boutgiftspolitikk.
I kapittel 2 gås det nærmere inn på innholdet i St.meld.76 (1971-72) "Om boligspørsmål". Både bakgrunnen for stortingsmeldingen og innholdet i den presenteres nærmere. Når det gjelder bakgrunn, er det en viktig konstatering at dette var en grundig politisk forberedt melding, og hvor den mest betydningsfulle aktøren var daværende politisk sekretær i Kommunaldepartementet Bjørn Skogstad Aamo. Det meste av kapitel 2 består for øvrig av en kritisk presentasjon av de viktigste boutgiftsrelaterte mål og virkemidler som lanseres gjennom St.meld.76. Særlig viktig er her presentasjonen av ordningen Utjamningslån det viktigste enkelttiltak i det som i oppgaven betegnes som utjevningsreformene av 1972 . Mot slutten av kapitlet identifiseres to nokså ulike fordelingsdimensjoner som begge står sentralt i St.meld.76: Den ene er den tradisjonelle sosio-økonomiske dimensjonen (vertikal fordeling), mens den andre dreier seg om fordeling av boutgifter over tid (horisontal fordeling). Det er noe av et hovedpoeng i kapittel 2 at St.meld.76 er den første boligmeldingen etter krigen som setter et hovedfokus på denne siste fordelingsdimensjonen.
Kapittel 3 innledes med å presentere den analysemodell som det legges opp til å følge i den mest empirisk orienterte del av oppgaven: kapittel 3 og 4. Hovedsiktemålet her er å forsøke å avdekke boutgiftsutjevnende resultater av de virkemidlene som lanseres gjennom St.meld.76. I kapittel 3 forsøkes det derfor klargjort hvorvidt tiltakene som annonseres gjennom St.meld.76 faktisk ble gjennomført, og dernest om vi kan finne indikasjoner på at boutgiftsutviklingen etter 1972 ble som stortingsmeldingen hadde skissert som ønskelig. To hovedresultater springer ut av analysen som gjennomføres i kapittel 3: For det første greier man fra politisk hold bare delvis å gjennomføre de tiltakene man har satt seg fore gjennom St.meld.76, og for det andre finner jeg gjennom analyse av data fra Boforholdsunder-søkelsene ingen påviselige effekter i retning av at man greide å bringe boutgiftene ned i nye boliger eller minske forskjellene mellom nye og eldre årganger av boliger. Dette var to mål som sto helt sentralt i forhold til St.meld.76 sin diagnose av boligøkonomiske utfordringer.
I kapittel 4 konfronteres enkelte av stortingsmeldingens boutgiftsmålsettinger ytterligere med empirisk materiale over boutgiftsnivå og utviklingen av ulike boutgiftskomponenter fram til 1981. En hovedkonklusjon her er at meldingens målsettinger i svært liten grad kan sies å ha blitt innfridd i årene som fulgte etter meldingen. Sentrale tendenser i det tallmateriale som legges fram i kapittel 4 i oppgaven, avdekker imidlertid også problematiske sider ved det som betegnes som stortingsmeldingens forståelsesramme eller boligøkonomiske modell. Denne modellen, som i oppgaven kalles for livsløpsboligmodellen , tas derfor opp til kritisk vurdering - både logisk og empirisk. Av denne kritiske modellgjennomgangen framgår det at viktige sider ved modellens premisser var av lite entydig karakter. Foruten at dette er en viktig påpekning i seg selv, legges det i oppgaven vekt på å forsøke og belyse hvordan problematiske sider ved stortingsmeldingens modell- og beslutningspremisser også resulterte i problematiske sider ved de tiltak og reformer som sprang ut av meldingen.
Kapittel 5 består av en konkret gjennomgang av Utjamningslånets vekst og fall i perioden 1973 til 1981. I dette kapitlet gås det nærmere inn på forholdsvis tekniske sider ved dette lånet, og hvordan ulike aspekter ved disse ble problematiske å håndtere, særlig mot slutten av 1970-tallet. Det gis også en beskrivelse og fortolkning av hvordan både økonomiske og politiske prosesser bidro til at ordningen med Utjamningslån ble besluttet nedlagt. Det blir også forsøkt vist hvordan problematiske sider ved livsløpsboligmodellen bidro til å underminere ordningen med Utjamningslån over tid.
I oppgavens siste og mest omfattende kapittel blir de boligøkonomiske utjevnings-bestrebelsene på 1970-tallet forsøkt satt inn i en større fortolkningsramme. For det første blir det som ses som et relativt mislykket politisk prosjekt utjevning av husholdningenes boutgifter fortolket innenfor en ramme av politisk avmakt. Begreper og ideer fra Gudmund Hernes bok om Makt og avmakt (1975) har hatt stor betydning for denne del av analysen. For det andre blir utjevningsreformene av 1972 fortolket inn som en del av 1970-tallets sosialdemokratiske orden hvor både styringsoptimisme og styringsradikalisme inngikk som viktige elementer. Det blir her argumentert for at tidsperiodens høye boligøkonomiske utjevningsambisjoner, bør ses som en del av en boligpolitisk planøkonomi . Det hevdes også at det er mulig å identifisere fire bærende vegger (grupper av boligpolitiske virkemidler) i dette planøkonomiske byggverket.
I oppgavens avsluttende del (av kapittel 6), blir boligøkonomisk utjevning satt inn i en mer markedsøkonomisk ramme. Det slås fast at selv etter at markedsøkonomiske løsninger har blitt dominerende i norsk boligsektor, så preges politikken fortsatt av høye fordelings-ambisjoner, og mye politisk misnøye rundt fordelingsresultater. Mot slutten av oppgaven argumenteres det for at vanskelighetene med å innfri utjevningsmål innenfor en mer markedsbasert boligsektor, i stor grad må forstås på bakgrunn av et forvitret system for boligskatt . Argumentasjonen rundt dette knyttes til tre typer av fordelingsøkonomiske begrunnelser for boligskatt, som blant annet også er å finne i Boligbeskatningkomiteens utredning fra 1973 (NOU: 1973:3). Den siste av disse begrunnelsene knytter seg til horisontal fordeling, nærmere bestemt boligøkonomisk fordeling over livsløpet. Helt avslutningsvis reises det spørsmål ved opp ikke dette i dag er et fordelingshensyn som mer eller mindre har forsvunnet ut av den politiske sfære og over i den familiære fordelingsarena ?