Abstract
Sammendrag:
Dette er en case studie om det norske formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1999, med et bestemt fokus på selve utføringen av lederskap.
Problemstillingen er: Kan bestemte former for lederskap fra et lite land gi innflytelse på internasjonal politikk, ut fra å få kartlagt de rådende forhold for et lederskap?
For å belyse denne problemstillingen er det utarbeidet et teoretisk rammeverk som danner grunnlaget for to hypoteser som studien er bygget opp rundt. Lederskapshypotesen (H1) er formulert ut fra Oran Youngs entreprenørlederskap og Arild Underdals instrumentelle: Ved å utføre entreprenørlederskap og instrumentelt lederskap i organisasjoner som OSSE, kan et lite land som Norge få økt innflytelse i internasjonal politikk. Den andre hypotesen er realismehypotesen (H2) som er formet ut fra Kenneth Waltz sin neorealisme: Det er kun stormakter med militære og økonomiske ressurser som kan ha innflytelse i organisasjoner som OSSE.
Det er ikke gjennomført noen form for studie av det norske formannskapet før, derfor er alle empiriske data som denne studien bygger på samlet inn av forfatteren. Det er gjennomført syv personlige intervjuer av nåværende og tidligere embetsmenn og kvinner i UD, samt personer fra andre offentlige innstanser og inntresseorganisasjoner. Dataene ble presentert og brukt opp mot de to hypotesene i hvert sitt analysekapittel. Den første analysen vurderer om Norge gjennomførte bestemte former for lederskap. For så i neste analysekapittel se om denne måten å utføre lederskap på kan gi innflytelse i internasjonal politikk, da sett i forhold til neorealismen.
Analysen i forhold til H1 viser at Norge gjennomførte både entreprenørlederskap og instrumentelt lederskap, om noe i ulik grad. Ressurser som økonomi og kompetanse er av stor betydning for å kunne gjennomføre bestemte former for lederskap. Analysen i H2 viser at Norge kan sies å få en viss innflytelse gjennom et lederskap ved å kunne være tilstede i ulike fora, være forhandlingsleder, gjennomføre konsultasjoner etc. Alt dette først og fremst fordi stormaktene tillater det. I en vid forståelse av innflytelse kan det derfor sies at Norge fikk innflytelse gjennom sitt lederskap. Ved å kun regne innflytelse gjennom ressurser som militære og økonomiske, slik H2 gjør, vil vi ikke si at formannskapet hadde noen innflytelse. H1 styrkes og svekkes etter hvilke begrepsforståelse man tar i bruk, H2 er vanskelig å motsi uansett utgangspunkt. Konklusjonen av studien blir derfor en både-og-konklusjon. Dette må da i tilegg sees i en sammenheng med hva slag organisasjon OSSE. Det er gjerne slik at en organisasjon ikke er sterkere enn det medlemmene gjør den til, spesielt da stormaktene, noe som i stor grad gjelder OSSE som kan sies å leve i skyggen av NATO og EU. I 1999 fikk OSSE være en aktiv aktør både i forhold til konflikten i Kosovo og på grunn av Sikkerhetspakten som skulle vedtas, noe som ga det norske formannskapet en tydeligere posisjon. Studien viser at Norge var en aktiv og god leder, og utførte lederskapet meget bra. Et lite land kan ha innflytelse, men kun fordi stormaktene tillater det.