Regnskogsamarbeidet mellom Norge og Brasil : En analyse av mål og makt bak REDD-avtalen

Abstract

I 2008 inngikk Norge og Brasil en avtale som innebærer store finansielle overføringer fra Norge til Brasil. Avtalen går ut på at Norge skal bidra finansielt til det brasilianske Amazonasfondet. Midlene skal brukes til å bevare regnskog, å styrke skogvern og å iverksette tiltak mot avskoging. Det antas at Brasil fram mot 2015 vil få utbetalt USD 1 milliard. Avtalen ansees av partene som et bidrag for mekanismen reducing emissions from deforestation and forest degradation in developing countries (REDD)- Brasil får penger for å verne skog, mens Norge i første omgang ikke får noen offsets. Det norske initiativet blir internasjonalt sett på som oppsiktsvekkende, og svært få land har så langt kommet etter.

Problemstilling: Hvorfor kom regnskogarrangementet mellom Norge og Brasil i stand? Hva kan forklare innholdet i avtalen?

Teoretisk anser jeg at hvorfor avtalen kom til, kan være et resultat av interesser. Hva som kan forklare innholdet, avhenger også av interesser, men kan i tillegg preges av makt og maktkonstellasjonen mellom partene. Jeg finner at Norge og Brasil, hver på sin måte, benytter dette bilaterale arrangementet som et springbrett til videre satsing, ikke bare når på REDD, men også når det gjelder å øke sin innflytelse, makt og kapasitet på den internasjonale arenaen.

Teoretisk forankres analysen av spørsmål en i unitary rational actor model, URA (f. eks Allison, 1969), mens det for spørsmål to suppleres med forhandlingsteori (Habeeb, 1988) og byråkratisk politikk-modell (Allison, 1969). Med byråkratisk politikk-modell åpnes “den svarte boksen” som den enhetlige staten framstår som innenfor URA, og det tas høyde for at aktører på sub-nasjonalt nivå har påvirkningskraft på innholdet i avtalen, og at ulike underaktører står i målkonflikter med hverandre.