Abstract
Meningokokksykdom er og har vært et alvorlig helseproblem i ulike deler av verden. Sykdommen skyldes den gram-negative meningokokkbakterien, Neisseria meningitidis, og kan deles inn i ulike serogrupper. Meningokokk B er den mest vanlige serogruppen i Norge, og B:15:P1.7,16 (44/76) stammen har vært mest dominerende. Det har blitt utviklet en norsk vaksine, MenBvac, basert på denne stammen, og vaksinen består av bakteriens yttermembranproteiner. På New Zealand har også meningokokk B vært den mest vanlige serogruppen. Det ble tatt utgangspunkt i den norske yttermembranvaksinen og lagd en skreddersydd vaksine, MeNZB, der stammen ble erstattet med den mest dominerende stammen på New Zealand B:4:P1.7b,4 (NZ98/254). På Folkehelseinstituttet har det lenge vært forsket på å øke beskyttelsen mot gruppe B meningokokker, og VA01-01 forsøket er en del av denne prosessen. Min hovedfagsoppgave er et ledd i VA01-01 forsøket.
Forsøkspersonene fra VA01-01 studien ble vaksinert med tre doser av enten MenBvac, MeNZB eller MenBvac + MeNZB. Ved fjerde vaksinasjon fikk noen skifte av immunisat mens andre fikk den samme vaksinen. Plasmaprøver fra forsøkspersoner var tilgjengelig fra ulike prøvetakingstidspunkt. Plasmaprøver ble tatt 1-2 uker etter tredje dose (Visit 4), 10-12 måneder etter tredje dose (Visit 6) og 1-2 uker etter fjerde dose (Visit 7).
Antistoffer spiller en stor rolle i beskyttelsen mot systemisk meningokokksykdom. Spesifikke IgG antistoffer og et funksjonelt komplementsystem er spesielt viktig. IgG1 og IgG3 anti-meningokokk antistoffer i plasmaprøvene til forsøkspersonene som ble immunisert med gruppe B meningokokkvaksinene, MenBvac og MeNZB, ble studert. Det var spesielt viktig å måle og sammenligne responsen og aviditeten (bindingsstyrken) til antistoffene etter tredje og fjerde vaksinasjonsdose. Det var også interessant å se om det var kryssreaksjon tilstede.
ELISA ble brukt til å måle og kvantitere IgG og subklasse IgG1 og IgG3 nivåene. ELISA ble også brukt til å måle aviditeten ved thiocyanat metoden. Protein A kromatografi ble brukt for å isolere IgG1 og IgG3 antistoffene. Disse ble undersøkt videre med hensyn på aviditet for å se om det var noen kooperasjon mellom subklassene i plasma.
IgG1 dominerer av subklassene i antistoffresponsen etter vaksinering. Det var høy antistoffrespons etter vaksinering med tre doser mot både stamme 44/76 og NZ98/254. Antistoff responsen var lav etter fjerde dose og dette var noe uventet. Det så allikevel ut til at en booster dose ga større effekt for de som hadde fått fire like doser av enten MenBvac eller MeNZB ved alle vaksinasjonene, enn for de som hadde fått skifte av immunisat ved fjerde dose. De som hadde fått blanding av vaksinene viste lite endring i antistoffresponsen etter fjerde dose.
Aviditeten så ut til å være størst blant de som fikk tre doser av MeNZB enn de som fikk tre doser av MenBvac eller blanding av vaksinene. Etter fjerde dose viste noen en økning i aviditeten mens andre viste en reduksjon i aviditeten.
Det er tydelig kryssreaksjon til stede. Det er ingen store forskjeller i kryssreaktiviteten mellom de som har blitt vaksinert med enten MenBvac eller MeNZB. Det var større kryssreaktivitet for IgG1 subklassen enn for IgG3 subklassen mot begge stammene.
En ny standard er etablert til fremtidige studier slik at man kan kvantitere IgG1 og IgG3 subklasser mot både OMV 44/76 og OMV NZ98254 i μg/ml.