Cellulære effekter av bromerte flammehemmere i leverceller fra regnbueørret (Oncorhynchus mykiss)

Abstract

Bromerte flammehemmere (BFR) er persistente og hydrofobe kjemikalier som har vist seg å kunne akkumuleres i forskjellige organismer, inkludert mennesker og miljø. Det globale omfanget av disse forurensningene gir grunn til bekymring siden mange av disse stoffene har vist seg å ha samme virkningsmekanisme som polyklorerte bifenyler (PCB) og dioksiner. I dette arbeidet er subletale effekter av polybromerte difenyletere (PBDE), polybromerte bifenyler (PBB), tetrabrombisfenol A (TBBPA) og polybromerte fenoler (PBP) i primære hepatocytter fra regnbueørret (Oncorhynchus mykiss ) studert. Dette er utført ved bruk av ulike biomarkør- og effektendepunkter. Arbeidene ble gjennomført ved bruk av in vitro forsøk med primære leverceller (hepatocytter) fra regnbueørret. Akutt giftighet (metabolsk hemming og tap av membranintegritet) og subletale effekter som induksjon/hemming av arylhydrokarbon-reseptor-mediert 7-etoksyresorufin-O-deetylase-aktivitet (EROD-aktivitet) og østrogen-reseptor-mediert produksjon av biomarkøren vitellogenin (Vtg) ble bestemt ved bruk av mikroplatebaserte analyser. Resultatene viste at BFR hadde en lav akutt giftighet, men at denne brede gruppen av kjemikalier kan virke som både AhR-agonister/antagonister og ER-agonister i leverceller fra fisk. Stoffene BDE-47 og BDE-99 viste seg å ha en antagonistisk virkning på AhR-signalveien, hvor BDE-100 og BB-153 så ut til å være svake agonister. De polybromerte difenyleterne var den gruppen av BFR som ga størst effekt i produksjonen av den østrogene biomarkøren Vtg. Dette studiet indikerer at BFR kan interferere med AhR- og ER-signalvei in vitro ved nivåer som er rapportert tidligere for polyklorerte bifenyler. Nivået av PBDE i miljøet er økende, det er derfor viktig å fortsette kartleggingen av virkningsmekanismen og potensielle negative biologiske effekter av eksponering for disse stoffene.