Abstract
Dialogen er med på å utvikle et menneske. Det er i møte med andres tanker, ideer, holdninger og verdensanskuelser at man finner ut hvem man selv er. Den filosofiske samtalen kan være en slik arena hvor tanker møtes, formes og utvikles. I LK20 står filosofisk samtale skrevet inn i læreplanen i KRLE. Så hvordan praktiser man en slik metode i KRLE-faget på ungdomstrinnet? Det spørsmålet er det denne oppgaven undersøker. Jeg har hatt følgende problemstilling: Hvordan tilrettelegger lærere en filosofisk samtale i KRLE-faget? Oppgaven er tilknyttet et forskningsfelt hvor det finnes få tidligere empiriske studier som sier noe om hvordan filosofisk samtale ser ut i norske klasserom. For å svare på problemstillingen har jeg benyttet kvalitative metoder med observasjon av undervisningen til fire lærere, som jeg så intervjuet i etterkant. Resultatene av undersøkelsen peker på at filosofisk samtale praktiseres på ulike måter, men at det er noen fellesnevnere i struktur og oppbygning. Felles for alle er at de ikke har en undervisning som legger vekt på de tradisjonelle filosofiske tilnærmingene man gjerne forbinder med denne undervisningsformen. Dette reiser et spørsmål om hvordan man skal tolke begrepet filosofisk samtale i læreplanen, og hvilket bidrag denne metoden har i KLRE-undervisningen. Metoden beskrives gjerne med et potensiale for å utvikle elevenes kognitive evner, samtidig som det kan bidra inn i skolens danningsoppdrag. Mitt argument er at selv om lærernes undervisning ikke er knyttet til den tradisjonelle oppfatningen av hva den filosofiske samtalen skal være, skaper lærerne et rom hvor elevene kan bruke sin stemme og fornuft. Lærerne praktiserer filosofisk samtale som et rom hvor elevene ikke trenger å bekymre seg over om de kan nok, fordi det er elevens iboende kunnskap som blir viktig.