Abstract
Lederskap anses av mange som avgjørende for å lykkes med internasjonalt klimasamarbeid, og Norge har i mange år ønsket å innta en lederrolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Det kan imidlertid være krevende å forstå hvorfor Norge – en av verdens største olje- og gasseksportører – ønsker en slik rolle. Noen setter også spørsmålstegn ved om norske myndigheter har utelukkende edle motiver eller om lederskapsambisjonen snarere er en strategi for å grønnvaske Norge. Ved hjelp av tre teoretiske tilnærminger søker denne oppgaven å identifisere motivasjonene bak den norske ambisjonen om lederskap. Gjennom å intervjue de som deltar i utformingen av Norges posisjoner eller av andre grunner besitter mye kunnskap om Norges internasjonale klimapolitikk, søker oppgaven å identifisere hvilken eller hvilke forklaringer som best forklarer Norges ønske om å innta en lederrolle i klimaforhandlingene. Jeg finner at Norges motivasjoner er sammensatte. De inkluderer så vel normative hensyn som ivaretagelse av egeninteresser og søken etter status. Oppgaven viser at norske olje- og gassinteresser legger føringer på hvordan Norge utøver sin innflytelse og hva landet ønsker at partene skal enes om, men ikke i den grad at norske myndigheter vil motarbeide enighet eller samarbeid for å ivareta sine egeninteresser. I lys av lederskapslitteraturen virker Norge som en ideell leder på grunn av sine interesser, og fordi landet er villig til å legge disse interessene til side for å fremme et kollektivt mål. Den norske ambisjonen om klimalederskap utløper derfor fra edle motiver, selv om norske myndigheter vil gjøre det de kan for at innretningen på det internasjonale samarbeidet skal være forenlig med landets egeninteresser. Oppgaven finner også at normer er sentrale for å forklare den norske ambisjonen om lederskap. Betydningen av normer bør altså ikke undervurderes, selv når det å følge dem kan gå på bekostning av økonomiske egeninteresser.