Abstract
Denne masteroppgaven undersøker læreres erfaringer og opplevelser med skole-hjem samarbeid ved skolevegringsproblematikk. Bakgrunnen for studien er at det rapporteres om økning av skolevegringsproblematikk fra PP-tjenesten og skoler (Havik, 2018, s. 13). Skole-hjem samarbeid ble valgt fordi eksisterende forskning viser at å etablere gode samarbeid mellom skolen, hjemmet og samfunnet øker elevers skolenærvær (Sheldon, 2007, s. 267). For å belyse læreres erfaringer og opplevelser med samarbeidet med foresatte innen skolevegringsproblematikk med problemstillingen: «Hvordan opplever lærere samarbeidet med foresatte ved skolevegringsproblematikk?», ble det formulert to forskningsspørsmål: 1. Hvilken kompetanse har lærere om betydningen av skole-hjem samarbeid ved skolevegringsproblematikk? og 2. Hvordan fungerer skole-hjem samarbeidet ved skolevegringsproblematikk? Oppgaven bygger på teori og forskning om betydningen av skole-hjem samarbeid ved skolevegringsproblematikk og hvordan kvaliteten på samarbeidet og kompetansen til lærerne kan fremmes. For å undersøke problemstillingen ble det gjennomført fire intervjuer av barne- og ungdomsskolelærere fra Østlandet og Vestlandet. Tre av dem ble gjennomført fysisk, mens ett av dem ble gjennomført over zoom. Tematisk analyse ble brukt for å analysere dataen fra intervjuene. Gjennom den tematiske analysen ble det funnet to hovedtemaer: kompetanse og kontakt, og opplevelse av samarbeidet. Funnene fra denne studien indikerer at lærerne opplever å ha gode kompetanse om betydningen av et godt skole-hjem samarbeid ved skolevegringsproblematikk. Skole-hjem samarbeid ble i studien identifisert som viktig i forhold til skolevegringsproblematikk, fordi det kan fungere som forebyggende, og at lærerne lettere kan identifisere årsaker og gjennomføre tiltak. Skole-hjem samarbeid blir ansett som forebyggende ved at man gjennom åpne dialoger kan kommunisere bekymringer tidlig. Funnene indikerer at lærerne er samstemte om at erfaring og en allerede etablert relasjon er nødvendig for å skape et godt skole-hjem samarbeid ved skolevegringsproblematikk. Samtlige av lærerne anerkjenner foresattes betydning for å forstå elevens vansker og øke elevens skolenærvær. En av lærerne beskriver foresatte som barnets viktigste talerør, ettersom det ofte ses en tendens til å at barn som strever med et emosjonelt ubehag ved å gå på skolen, ofte er stille elever. Derfor vil foresatte være betydningsfulle for å videreformidle årsakene til at barnet har vansker med oppmøte og hvilke ønsker eleven selv har for videre arbeid. Resultatene indikerer også at lærerens kompetanse om samarbeid ved skolevegringsproblematikk i stor grad har blitt tilegnet gjennom erfaring og ikke lærerutdanningen. Lærernes opplevelser av fungering av samarbeidet ved skolevegringsproblematikk tyder på at det ofte oppstår utfordringer. Resultatene viser at utfordringer oppstår dersom foresatte opplever at barnet ikke får den hjelpen som forventes, at skolen og hjemmet legger skylden på hverandre for barnets vansker og når det er mangel på tillitt. Lærerne viste forståelse for at foresatte kan ha vansker med å etablere tillitt og gode relasjoner til skolen ettersom alvorlige skolevegringsaker kan bli meldt til barnevernet. Det blir ansett som positivt at de fleste av lærerne anerkjenner betydningen av gode skole-hjem samarbeid for å finne årsaker til skolevegringsproblematikken, fremfor å ha som rutine å melde høyt fravær til barnevernstjenesten. Samtidig kan resultatene tyde på at lærerne både har gode erfaringer med lavterskel kontakt og formelle møter med foresatte.