Abstract
Sammendrag
Problemområde:
Det er gjort begrenset forskning på bruken av de kreative art-terapiene, når det gjelder barn med PTSD (Goodman, Chapman & Gant (2009). Foreløpig finnes det kun en randomisert kontrollert studie (Chapman, Morabito, Ladkas, Schreiner & Knudson, 2001). Det er også mangel på eksperimentell forskning, når det gjelder nytten av slike metoder i forhold til voksne med samme diagnose. Beskrivelser av effekt av tilnærmingen overfor voksne er ofte hentet fra kliniske rapporter eller case-studier (Johnsen, Lahad & Grey, 2009) og arbeidet kan ikke umiddelbart overføres til behandlingen av barn. Derimot viser Spates, Kock, Cusack, Pagato & Waller (2009) til at mange meta-analytiske undersøkelser (Davidson & Parker, 2001; Van Etten & Taylor, 1998) og randomiserte kliniske studier har vist empirisk støtte for virkningen av EMDR i sammenligning med andre traumebehandlingsmetoder. Det er også optimisme, når det gjelder effekt i behandling av barn med EMDR, selv om det fortsatt ikke er tilstrekkelig med randomiserte kontrollerte studier som viser dette (ibid).
Oppgavens hypotese og problemstilling:
Min hypotese for studien er at EMDR og de kreative art-terapiene er tilnærmet like, når det gjelder vesentlige metodiske elementer i behandlingen av traumer.
Min problemstilling er om de kreative art-terapiene kan dra nytte av forskningen, da spesielt komponentanalyseforskningen, som er gjort innen EMDR, bl.a. når det gjelder den bilaterale stimuleringen og ”interrupted exposure” i dokumenteringen av egen effektivitet.
Metode:
Med utgangspunkt i konkrete databasesøk innen EMDR og de kreative art-terapiene knyttet til barn og traumer, gjennomgås en rekke artikler utvalgt på bakgrunn av spesifikke kriterier. Artiklene søkes kategorisert gjennom bl.a. den metoden som Aveyard (2010 s. 128) kaller ”A simplified approach”.
Viktige funn:
Min studie har vist at det er vesentlige metodiske elementer i EMDR og de kreative art-terapiene som er tilnærmet like, spesielt når det gjelder den bilaterale stimuleringen og prosesseringen av det ikke adaptive materiale, frem mot en adaptiv løsning. Kanskje nettopp ”the interrupted exposure” som Shapiro påpeker som et av de vesentligste elementene i EMDR-metoden, og den frie assosieringen, har flest fellestrekk med behandlingen som skjer i de kreative art-terapiene. Eksponeringen er beskrevet som mer direkte i EMDR og mer indirekte og gradvis i de kreative art-terapiene, begge gir imidlertid rom for variasjoner.
Samtidig viser den resterende del av min analyse at de kreative art-terapiene ligger etter, når det gjelder diagnostisering, presisjon i behandlingen og metodisk spesifisitet. Det blir imidlertid gjort en del utmerket forskning, spesielt innen for det kvalitative området, som er viktig når det gjelder å vise at disse metodene har god effekt, også når det gjelder traumebehandling av barn. De kreative art-terapiene har imidlertid enda et stykke å gå, når det gjelder utforming av større presisjon i behandlingen og forskningen, selv om det skjer mye på dette feltet, som gir en bevegelse i riktig retning.