Abstract
Bokomslaget er et mottagerorientert medium med høyt retorisk potensial. Gjennom omslaget gis en presentasjon av bokens innhold – og som oftest også av den som har skrevet verket. Hvordan forlagene bruker bøkers omslag til å promotere forfatterne sine er tema for denne oppgaven. Lar det seg gjøre å skille ut vesenstrekk ved retorikken som benyttes på bokomslag? Finnes det noen trekk som er sjanger- eller tidsspesifikke? Spørsmålene undersøkes gjennom en diakron studie av et utvalg omslag. Det argumenteres for at avsenderautoriteten utgjør det mest sentrale bevismiddelet i formgivingen av omslag. Hovedvekten ligger derfor på formidlingen av forfatterens etos, i samspillet mellom den visuelle og verbale utformingen av omslagene.
Materialet består av bokomslagene til alle skjønnlitterære debutbøker utgitt på landets fire største forlag – Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm og Samlaget – i årene 1948, 1968, 1988 og 2008. Avgrensningen gir anledning til å studere forholdet mellom omslagenes uttrykk både over en periode på seksti år og på tvers av sjangre. Debutanters bokomslag utgjør et interessant studieobjekt ettersom forlagene har en særlig utfordring når det gjelder å bygge opp avsenderautoriteten til en forfatter som er ukjent i den litterære offentligheten.
Oppgaven består av seks deler. I den første delen redegjøres det for den bokhistoriske innfallsvinkelen og det retoriske begrepsapparatet som ligger til grunn for undersøkelsen. Hver av de fire følgende delene er viet en årgang debutanter. For å kunne sammenligne og analysere bokomslagene har jeg utarbeidet et krysskoordinatsystem, med visuell og verbaltekstlig forfatterorientering som målestokk. I den siste delen konkluderes det med at omslagene fra 2008 er blant de som spiller minst effektivt på forfatterens avsenderautoritet. Videre defineres vekselvirkningen mellom fravær og nærvær som et særlig vesentlig trekk ved bokomslagets retorikk.