Abstract
Oppgaven tar for seg arbeidslivsrelasjonene på sokkelen i perioden 1986-1997. Den legger særlig vekt på relasjonen mellom Statoil og SaF (Statoilansattes forening) i tillegg til å ta for seg relasjonen mellom OLF (Oljeindustriens Landsforening) og OFS (Oljearbeidernes Fellessammenslutning). Oppgaven undersøker hvordan oljearbeiderstreiken i 1990, Statoils ambisjon for ekspansjon og kommersialisering, og trepartssamarbeidets forening om solidaritetsalternativet påvirket oppgjørene i oljesektoren i perioden. Oppgaven argumenterer for at det på 1990-tallet skjedde en konvergering mot og konsolidering av trepartssamarbeidet på norsk sokkel. Statoils ambisjon var i perioden todelt. For det første, å minimere muligheten for nedstenging av produksjonen på sokkelen som følge av streik. For det andre, å øke mulighetsrommet for lokale lønnstilpasninger, samtidig som man ønsket å beholde streikeretten på bransjeplan. Å holde streikeretten på bransjeplan ville minske faren for streik, i og med at en streik på bransjenivå ville få betydelig større konsekvenser for alle parter. Å minimere sjansene for nedstigning av produksjonen var viktig for å sikre at norsk sokkel ble oppfattet som en stabil leverandør av gass til kontinentet. Å øke mulighetsrommet for lokale lønnstilpasninger ville gjøre det mulig å bruke lønn som motivasjonsfaktor i omorganiserings- og effektiviseringsprosesser for å øke lønnsomheten i bedriften. Lønnspolitikken til Statoil må derfor sees i sammenheng både med Statoils posisjonering i det europeiske energimarkedet, og Statoils ambisjon om kommersialisering og ekspansjon.