Abstract
I dette masteressayet utforskes den norske kunstveversken Frida Hansens (1855 – 1931) utvikling av det hun kalte en «fremgangsmåde til udførelse af åbent arbeide på opstadvæv», også kalt «transparentteknikken». Teknikken var basert på gamle norske vevetradisjoner som Hansen videreutviklet gjennom en eksperimenterende holdning og gjennom interaksjoner med det utenfor henne selv, det utenfor hjemmet og det utenfor landegrensene. Hun vevde delvis gjennomskinnelige portierer i denne teknikken, og med et slikt dørforheng i hjemmet kunne rommene avgrenses ved behov, samtidig som man fortsatt kunne skimte det som foregikk på den andre siden av teppet. Gjennom en tverrfaglig undersøkelse av de mange materielle-kulturelle stoff- og idéutvekslingene som foregår igjennom de transparente portierene, forsøker dette essayet å få frem hvordan de delvis åpne vevnadene forholder seg til verden omkring på mange ulike plan. Ved å se på hvordan transparentene var bundet til tradisjonene og til naturgrunnlaget, samtidig som de åpnet opp for impulser utenfra, argumenteres det for at Frida Hansen utforsket og utfordret vevens grenser gjennom transparentvevingen. Og ved å undersøke hvordan transparentene presenterer rammer for interaksjoner mellom ulike individer og mellom mennesker og natur, argumenteres det videre for at de åpne vevnadene stimulerer til en forståelse av forholdet mellom mennesker og natur som anerkjenner hvordan vi er innhyllet i naturens komplekse fiberlignende nettverk. Dette åpner til slutt opp for spørsmålet om hva en slik forståelse av menneskets plass i naturen kan bety. Kan de transparente portierene vise hvordan vi mennesker kan leve i mer fruktbare samspill med omgivelsene?