Abstract
Formålet med denne masteroppgaven har vært å undersøke hvordan rollen som muslimsk samtalepartner defineres med utgangspunkt i kjønn i norsk helsevesen. Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse om kjønnsperspektivet på muslimsk samtaletjeneste i norske helse og omsorgsinstitusjoner, samt blant muslimske pasienter og pårørende. Muslimsk samtaletjeneste, kjent som chaplaincy internasjonalt handler om åndelig og eksistensiell omsorg i møte med pasienter og pårørende blant annet i helse og omsorgsinstitusjoner. Innen islamsk tradisjon bygger muslimsk omsorgspraksis på koranen, profeten og troen på Allah. For å få en helhetlig oversikt har jeg spurt fem norske muslimer og tre store helseforetak som har ansvar for preste- og samtaletjeneste. Fordi fram til nå har det vært vanlig at en mann og imam blir sidestilt med sykehusprestene. Det er få eller ingen muslimske kvinner som jobber som sykehusimam eller innen muslimsk samtaletjeneste. Jeg har sett på hvordan muslimsk omsorgspraksis kommer til uttrykk med utgangspunkt i kjønn i norsk helsevesen, og hvordan en konservativ islamsk tolketradisjon løftes frem, fremfor andre tolketradisjoner. I tillegg har jeg undersøkt meninger rundt islamsk åndelig og helhetlig omsorg, en prest i forhold til en imam, utdanning, kultur og språkkompetanse, profesjonsetiske retningslinjer, og sendertilhørighet. Analysen min viser at en mannlig imam ikke er mer foretrukket enn en muslimsk kvinne som samtalepartner eller sykehusimam. Funnene mine viser at en samtalepartner bør ha kunnskap og utdanning innen psykisk helse, sorg -og traumeforståelse i møte med muslimsk pasienter og pårørende, og at dette veier tyngre enn teologisk kompetanse. En av informantene mine hadde en dårlig opplevelse av møtet med sykehusimamen, der hun ble bedt om å ha med mannen sin som anstand i alle samtaler. Analysen min viser også at kunnskap om kultur, språk og migrasjonshelse er mer etterspurt enn teologiske kvalifikasjoner og utdanning. Det er heller ikke viktig med sendertilhørighet, da ingen muslimske trossamfunn favner alle sammen. Muslimer i Norge er en heterogen gruppe med svært ulik religiøs- og kulturell bakgrunn, og det er derfor man bor tenke litt i bredden. Ved å aktualisere kjønnsperspektivet på muslimsk omsorgspraksis håper jeg denne masteroppgaven bidrar til å nyansere muslimsk samtaletjeneste i Norge.