Abstract
På bakgrunn av 9/11 og andre islamistiske terrorangrep har Vesten vært preget av offentlige diskusjoner og politiske kontroverser om hvorvidt og hvordan muslimsk religiøs praksis skal få plass i vestlige samfunn. Dette har ført til en etablering av begrensninger og forbud av religiøs praksis i en rekke europeiske nasjoner, også i Norge. Formålet med denne studien er å undersøke hvorfor det i norsk kontekst i visse tilfeller anses som nødvendig å begrense eller forby muslimsk religiøs praksis, og hva argumentasjonen i slike representantforslag vektlegger. Mer spesifikt så undersøker jeg, med utgangspunkt i en dokument- og innholdsanalyse, hvorvidt sikkerhetisering brukes for å forby høylytte bønnerop fra minaretene, hijab til norsk politiuniform, og for å hindre Islam Net i å etablere et aktivitetssenter for ungdom. Sikkerhetisering kan forstås som en prosess hvor en aktør får en sak til å gå fra å betraktes som et ordinært politisk dilemma, til at saken blir ansett som et sikkerhetsproblem. Denne studien vil anvende teorien som et verktøy for å undersøke hvordan religion behandles innad i et land, til forskjell fra en rekke andre studier som undersøker sikkerhetisering på et internasjonalt nivå. Analysen viser at de tre sakene har blitt gjort til gjenstand for sikkerhetisering, men at sikkerhetiseringen har påvirket kontroversenes subjekt, objekt, og publikum på ulike måter. I lys av mine funn argumenterer jeg for at frykt og generalisering påvirker hvordan religiøs praksis oppfattes og behandles i forbudssaker, og at dette får konsekvenser for sakens utfall.