Abstract
Ingierstrand bad og restaurant, tegnet av Eyvind Moestue (1893-1977) og Ole Lind Schistad (1891-1979), er oppført i 1933 og ble på grunn av stor suksess utvidet året etter. Anlegget var tiltenkt badegjester i alle aldre, fra alle samfunnslag, og ble raskt et populært utfluktsmål for befolkningen i Oslo og omegn og tilreisende. Bade- og restaurantetablissementet ble høyt ansett allerede i samtiden, og står i dag som et av de fremste eksemplene på funksjonalistisk arkitektur. Ingierstrand bad fikk stor oppmerksomhet i media. Masteressayets intensjon er å formidle hvordan profesjonelle aktører i Norge presenterte arkitektur i samtidens mediekanaler. Innholdet konsentreres om hvordan et funksjonalistisk byggverk som Ingierstrand bad avspeiles som motiv i tekst og bilde i ulike mediekanaler. I tillegg til arkitektenes mediering fikk Ingierstrand bad publisitet gjennom reklame, tidsskriftsartikler, faksimiler i dags- og ukepresse, samt reportasjer i livsstilsmagasiner. Måten anlegget ble presentert på kan bidra til økt forståelse for hvordan modernismens idéer ble kommunisert gjennom media i en tid hvor visuell kultur ekspanderer og utvikles både teknisk og innholdsmessig. I essayet undersøkes hva som preger utvalgte medieobjekter som fikk en sentral plass i medieringen av byggverket og det omkringliggende landskapet. For å kunne analysere medieobjektene er det naturlig å komme noe inn på undertemaer som estetiske kjennetegn ved visuelle fremstillinger, samtidens fortellertekniske tradisjon og sosialdemokratiske velferdsidealer. Essayet tar for seg et emne og tema som befinner seg i skjæringspunktet mellom arkitekturhistorie og designhistorie, og hvor skillet mellom to grener i kunsthistorie og visuelle studier i noen grad viskes ut. Samspillet mellom kategoriene arkitektur- og designhistorie er derfor et overliggende fokus i medieringsanalysen av Ingierstrand bad.