Abstract
Formålet med denne studien var å gi et innblikk i hvilke erfaringer foreldre til barn og unge med multifunksjonshemming hadde med kommunikasjonshjelpemiddelet KnowMe. KnowMe er et relativt nytt teknologisk hjelpemiddel, som det foreløpig ikke finnes noen kjent forskning på. Hjelpemiddelet omtales som et mulig tiltak for å fremme partnerfortolket kommunikasjon, som er en av de mest fremtredende tilnærmingene for personer som primært kommuniserer via kroppsspråk. Studiens teoretiske forståelsesramme er bygget på teori om kommunikasjon med barn og unge med multifunksjonshemming, der det er lagt særlig vekt på partnerfortolket kommunikasjon. Studien har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: På hvilken måte erfarer foreldre til barn og unge med multifunksjonshemming at KnowMe kan være nyttig for å fremme kommunikasjon? Problemstillingen ble belyst gjennom forskningsspørsmål knyttet til foreldrenes beskrivelse av sin kommunikasjon med sine barn og andre forståelse av barnet, hvordan KnowMe kan bidra til å styrke andres kommunikasjon med barnet, samt på hvilken måte KnowMe kan være nyttig for å fremme partnerfortolket kommunikasjon. Studien er forankret i et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk perspektiv. På bakgrunn av lite forsking om KnowMe og et ønske om å gå i dybden i foreldrenes erfaringer, har studien har hatt en kvalitativ tilnærming. Undersøkelsen bygger på tre kvalitative intervjuer, med fire foreldre til barn og unge med multifunksjonshemming som benytter KnowMe. Datamaterialet ble bearbeidet og analysert etter inspirasjon fra kvalitativ meningsanalyse (Kvale & Brinkmann, 2019) og tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006). Resultatene i studien ble sett i lys av studiens teoretiske forståelsesramme. Resultatene i studien indikerte at foreldrene selv ikke hadde behov for å benytte KnowMe aktivt i samspillet med sine barn. De kjente barnet sitt godt og visste hvordan de kunne kommunisere med barna uten hjelpemiddelet. KnowMe ble i hovedsak ansett som et læringsverktøy for at andre skulle bli kjent med barna og forstå deres særegne kommunikasjon. Foreldrene hadde tidligere erfart at barnas kommunikasjon hadde blitt misforstått av andre. De opplevde at bruken av KnowMe hadde bidratt til økt forståelse av barnas signaler, at andre nå forsto barna bedre og at de dermed fikk mer respons på sine signaler. Som en følge av den økte forståelsen, erfarte foreldrene at barna kommuniserte mer og virket mer fornøyde. Foreldrene hadde litt blandede erfaringer med samarbeidet rundt KnowMe, og enkelte hadde opplevd barrierer i samarbeidet. Samtlige påpekte behovet for flere ressurspersoner som kunne ta i bruk hjelpemiddelet. Videre kan resultatene tyde på at foreldrenes kommunikasjon med sine barn hadde sentrale fellestrekk med partnerfortolket kommunikasjon. Inntoning til barna, nær tilstedeværelse i dialogen «her og nå», og gjensidig tilpasning så ut til å være forutsetninger for å forstå barna. Sett i lys av partnerfortolket kommunikasjon er det imidlertid usikkert hvorvidt et teknologisk hjelpemiddel som KnowMe kan dekke slike dialogiske kvaliteter i samspillet, som i stor grad er knyttet til kommunikasjonspartneren som person. I denne studien stilles det spørsmål ved om KnowMe klarer å fange opp barnas kommunikasjon utover de uttrykkene som legges inn i KnowMe. Behovet for veiledning i dialogisk samspill blir derfor trukket frem som et mulig viktig supplement til KnowMe.