Abstract
Denne oppgaven studerer en av kjernekonseptene innenfor statsvitenskapelig litteratur, makt. Nærmere bestemt næringsaktørers makt og hvordan denne påvirker politiske beslutningstakeres valg. Det vil i oppgaven settes søkelys på hvilke betingelser som kan gjøre næringsaktører til mektige påvirkere av politikk. Dette vil undersøkes gjennom å studere den norske havbruksnæringen. Denne har siden 1970-tallet utviklet seg fra å være en attåtnæring, til i dag å stå for over halvparten av all produksjon av laks i verden. Denne næringen har imidlertid fått lite oppmerksomhet innenfor litteraturen om næringsaktørers makt. Oppgaven er en casestudie omhandlende politisk motstand, både fra havbruksnæringen og en rekke politiske parti, mot innføring av grunnrenteskatt på havbruk i perioden 2018-2019. Det vil undersøkes hvorfor de tre partiene Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ikke innføre grunnrenteskatt på sine landsmøter allerede et halvt år før NOU 2019: 18, som de selv hadde bestilt, var klar. Oppgaven har derfor som formål å undersøke hvordan havbruksnæringens makt påvirket de tre partienes beslutning. Makt som konsept vil studeres gjennom en nyansert tilnærming basert på de to dimensjonene I) instrumentell og strukturell makt, og II) strategisk og automatisk makt. Dette med bakgrunn i litteraturbidrag fra Culpepper & Reinke (2014) og Fairfield (2015a: 2015b). I oppgaven konkluderes det med at havbruksnæringens makt spilte en sentral rolle i å påvirke de tre partiene til å vedta nei til grunnrenteskatt på sine landsmøter. Næringsaktørenes makt var i stor grad et resultat av at havbruksnæringen ble ansett som en økonomisk viktig næring for Norge, av de tre partiene. De fryktet derfor at innføring av en grunnrenteskatt ville føre reaksjoner fra havbruksnæringen i form av negative økonomiske konsekvenser. I tillegg spilte næringsaktørenes iherdige arbeid i kontakt med politikerne, samt at de tre partiene fremstod som næringsvennlige, en viktig rolle for det politiske utfallet.