Abstract
I denne undersøkelsen utforsker jeg ruskontrakten som en ‘styringsteknologi’, altså et verktøy myndighetene bruker for å gjøre ungdommer som tas for befatning med illegale rusmidler, til ansvarlige, rusfrie og selvstyrte individer, og hvordan dens påvirkning har blitt opplevd av et fåtall informanter som har gjennomført en ruskontrakt. Ruskontrakten er samtykkebasert, og brukes som oftest i påtaleunnlatelsesavtaler hvor ungdom er anmeldt for narkotikalovbrudd, eller fordi en ungdom sammen med foresatte, ønsker å bli rusfri. Å inngå en ruskontrakt innebærer at ungdommen som samtykker, forplikter seg til å delta på jevnlige samtaler med en kommunalt ansatt, i tillegg til å kontrolleres for illegal rus via rusprøver. Jeg anvender et foucauldiansk rammeverk både for å forstå hvordan makt påvirker ungdommene via ruskontraktens praksiser, men også hvordan disse ungdommene opplever makten og forholder seg til den. Forskningsspørsmålene mine er a) hvordan ungdommene har opplevd ruskontrakten, og hvordan dette kan ses i sammenheng med dens underliggende tvang, b) hvordan styringsteknologien(e) ser ut til å ha forsøkt å påvirke ungdommene, og hvordan de har reagert på disse forsøkene, og c) hvorfor kunnskapen ungdommene tilegner seg via samtalene ikke nødvendigvis overføres til praksis av ungdommene, og hvordan dette kan relateres til kontrolleringen av rusen. Datamaterialet består av seks semistrukturerte intervjuer av ungdommer som alle har fullført en ruskontrakt. Fem informanter ble rekruttert via institusjoner som driver med oppfølging av ungdom på ruskontrakt, mens en ble rekruttert via snøballmetoden. Ettersom disse ungdommene befant seg i potensielt sårbare situasjoner, har konfidensialitet og tillit vært viktige aspekter ved denne undersøkelsen. De overordnede funnene viser at ungdommene velger ruskontrakten fordi den gjøres til det eneste reelle alternativet de har, noe som innebærer at den underbygges av tvang. Dette medfører at flere ungdommer tvinges gjennom et tiltak som skal gjøre de rusfrie, uten at de egentlig har et ønske om å bli rusfri. Samtidig er det opplevelser som tilsier at noen ungdommer muligens må tvinges, dersom de skal ‘ta tak’, endre atferden sin og gjøre ting bedre. Via samtaler som kan ligne på det man kaller myndiggjøring, oppfordres ungdommene til å ‘jobbe med seg selv’ gjennom refleksjon og kritisk tenkning, mens de gjennom ruskontrollen på ulike måter påvirkes til å distansere seg fra rusen. Funnene støtter tidligere forskning som tyder på at samtalene kan virke positivt i form av å skape et sosialt trygt rom hvor ungdommene kan sette ord på sitt forhold til rus, og fortelle om vanskelige ting de har opplevd. Dette kan virke bevisstgjørende og gi ungdommenes økt innsikt i egen atferd, noe som kan gi dem et sunnere forhold til rus. Samtalene forsøker imidlertid ikke å skissere et ‘perfekt’ liv de skal forsøke å etterleve, noe som gjør at kunnskapen ungdommene tilegner seg via samtalene, ikke nødvendigvis er direkte overførbar til handling. Dette har implikasjoner for ruskontrollen. Ruskontrollen skal nemlig disiplinere ungdommene slik at de forhåpentligvis fjerner seg fra rusen, ettersom konsekvensen av å feile på rusprøvene sannsynligvis er å miste retten til statlig oppfølging, og dermed også muligheten til å oppnå autonomi. Funnene viser på den ene side at dette at være nok til at noen ungdommer internaliserer posisjonen sin, og holder seg unna rus i frykt for å teste positivt. På den annen side viser det seg at kontrollen også kan lede til økt innovasjon, og derigjennom nye former for rusbruk, som i stor grad kan holdes utenfor kontrollens rekkevidde, ettersom flere av ungdommene som tvinges, ikke helt klarer å finne ut av hvordan de skal leve uten rus, eller komme fram til at et rusfritt liv er bedre enn et liv (fylt) med rus, under selve ruskontrakten.