| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om transportledsagere ved Politiets utlendingsinternat sine forståelser av vold og trusler som internerte retter mot tjenestemenn på Trandum, og transportledsagernes fremstillinger av seg selv. Oppgaven baserer seg på åtte intervjuer med transportledsagere, og søker å kaste lys over vold og trusler mot tjenestemenn i en utlendingsinternatskontekst. Med utgangspunkt i et narrativt teoretisk rammeverk belyses tre ting: (1) hvordan informantene klassifiserer og graderer internertes vold og trusler mot transportledsagere, (2) hvordan de forklarer volds- og trusselhendelser på Trandum og (3) hvordan de fremstiller seg selv gjennom historiefortelling i intervjuene. Oppgaven bygger på en forståelse av at vold, trusler og identitet ikke er noe som er objektivt gitt ved verken handlinger, uttalelser eller person, men at det heller er noe som blir til i samspill mellom transportledsagerne og de sosiale sammenhengene de inngår i. Oppgaven viser at transportledsagerne både definerer og rangerer vold og trusler på forskjellige måter. Transportledsagernes fortellinger illustrerer den kontekstavhengige forståelsen av begrepene vold og trusler, hvor hendelser på utlendingsinternatet blir tilskrevet mening etter en fortolkningsprosess som er preget av et samspill mellom handlingenes eller uttalelsenes innhold, kulturelle forestillinger, den institusjonelle konteksten og vurderinger av en mer personlig karakter. Funnene tyder på at transportledsagerne opplever at det er relativt lite vold og trusler mot tjenestemenn på Trandum. I fortellingene hvor hendelsene ble klassifisert som vold og trusler, viste transportledsagerne en sammensatt og kompleks forståelse av hvorfor internerte utlendinger i noen tilfeller retter vold og trusler mot tjenestemenn på utlendingsinternatet. Både gjennom beskrivelser av vold og trusler de selv hadde opplevd, sett eller hørt om, men også gjennom beretninger om hvorfor de ikke hadde blitt rammet, trakk transportledsagerne frem at internertes vold og trusler kunne skyldes både strukturelle, relasjonelle og individuelle forhold. Gjennom historiefortelling av internertes vold og trusler identifiserer transportledsagerne også seg selv. Fortellingene tydet på at transportledsagerne ikke hadde interesse av å fremstille seg selv som ofre for vold og trusler fra de internerte. I stedet var de opptatt av å fortelle om arbeidsoppgavene sine og hvordan de i stor grad klarte å forebygge vold og trusler mot både ansatte og internerte. I fortellingene posisjonerte fortellerne seg som medlemmer av en spesiell yrkesgruppe, men det var også mer individuelle måter å fremstille seg selv og transportledsagerrollen på. Jeg identifiserte to fremtredende yrkesidentiteter blant informantene i tilknytning til de internertes vold og trusler mot transportledsagere på Trandum. Den første identiteten kalles for «den sikkerhetsorienterte identiteten». Denne identiteten kommer til uttrykk ved et fokus på muligheten for vold og et aktivt arbeid med å opprettholde ansattes og internertes sikkerhet på utlendingsinternatet. De statiske og, i enda større grad, de dynamiske sikkerhetstiltakene fremheves følgelig som en viktig del av arbeidet. Den andre identiteten, «den ivaretakende transportledsageren», kjennetegnes ved at han først og fremst er opptatt av ansvaret han har for en verdig ivaretakelse av de internerte på Trandum. Det er omsorgsaspektet ved rollen denne transportledsageren vektlegger, og den lave forekomsten av vold og trusler mot tjenestemenn på Trandum forstås først og fremst som en positiv konsekvens av hans forståelsesfulle tilnærming til internerte på utlendingsinternatet. De to yrkesidentitetene er imidlertid ikke å forstå som sammenfattende beskrivelser av transportledsagerne i denne oppgaven. I stedet er de et uttrykk for to forskjellige måter transportledsagerne posisjonerte seg i forhold til vold og trusler som internerte retter mot tjenestemenn på Trandum. | nob |