Abstract
I denne oppgaven undersøker jeg karakterfremstillingen i Hans Børlis roman Sølv og stål som ble utgitt i 1951 i lys av nyere affektiv narratologisk teori. Det er resepsjonen romanen fikk i 1951 som er springbrettet til analysen, og da spesielt de anmelderne som mente at Børli ikke viste god nok evne til å skildre karakterers adferd og mentale prosesser. Karakterene ble av flere oppfattet som for kjedelige, for voldsomme og for konstruerte. Jeg undersøker om nyere narratologiske innsikter kan kaste et nytt lys over fremstillingen av hovedpersonene og deres følelsesliv. Affektiv narratologi er en nyere retning innen narratologien der følelsene i selve verket er i fokus. Avhandlingen benytter verktøy fra denne teoretiske retningen i møte med karakterenes emosjoner. Analysen bygger også på Martha Nussbaums teori om følelser som verdivurderinger, og derfor også konstruerte, lærte og kulturelt betinget. Denne tanken knytter jeg til Ketil Flatins redegjørelse om historiske romaner, og hans påstand om at ekte historiske romaner makter å gjenskape kulturelle, sosiale og psykiske forhold i tekstuniversets samtid. Makter den ikke det, er det historiske elementet med som en estetisk effekt, mens verket i realiteten gjengir forhold i forfatterens egen samtid. I romanen er det tidløse følelser som virker drivende for handlingen, for eksempel forelskelse, sjalusi og sinne. Samtidig finner jeg at karakterene i Sølv og stål også er preget av overtro og troen på det underjordiske, ekstreme livsvilkår, 1600-1700-tallets lover hva gjelder méned og leiermål og påfølgende fordømmelse ved brudd på disse, og gudsfrykt. Det er derfor min påstand at Børli langt på vei lykkes med å skape en troverdig historisk roman, der karakterenes følelsesliv står til det samfunnet og de koder tekstuniverset er ment å gjenspeile. Hva gjelder fremstillingen av karakterene og deres følelsesliv, er det påfallende hvor mye av dette som skrives inn i naturen og dyrene der. Teksten er full av dyreanalogier som henger tett sammen med karakterenes kjennetegn. Hovedpersonene fremstilles også som komplekse og flerdimensjonale med flere motstridende kjennetegn. Aino knyttes til både satan og det underjordiske, samtidig som hun også drives av universelle følelser som sjalusi og lengsel. Kerstin på sin side knyttes nærmere til lyset og Gud, og de motsetningsfylte kvinnene fremstilles i sin ulikhet nærmest som den sjablongmessige skjøgen og madonna. Samtidig er det dypt psykologiserende elementer ved dem begge, noe som gjør at en slik type-fremstilling ikke fanger essensen deres. Børje står midt mellom disse to kvinnene. Han trekkes til den ville Aino som taler til villmarksjelen og hanndyret i ham selv, og til Kerstin som binder ham til gud, samfunnet og kjærligheten.