Abstract
Denne oppgaven undersøker innlæring og bruk av perfektiv og imperfektiv fortid i italiensk andrespråk. Jeg har undersøkt tekster fra norske, voksne innlærere av italiensk, og sett på hvordan fortidsformer fordeler seg over leksikalsk aspekt (aksjonsart). Den teoretiske bakgrunnen er Aspekthypotesen, som innebærer at (perfektiv) fortidsmorfologi først brukes med teliske verb, og at imperfektiv fortid læres og brukes senere, og først brukes med statiske eller ateliske verb. Funn fra undersøkelsen viser en generell støtte til Aspekthypotesen. For norske, voksne innlærere, ser det ut til at det er det semantiske trekket [+/-telisk] som er mest avgjørende for om informantene velger å bruke enten perfektiv eller imperfektiv fortid.