Abstract
Denne oppgaven analyserer hva som var den norske sikkerhetsforståelsen i 5G-debatten knyttet til valget av leverandør for 5G i Norge. For å belyse dette benyttes to teoretiske rammeverk med en sosial-konstruktivistisk tilnærming for analysering av 5G-debatten som pågikk i Norge fra ca. 2018-2020. Oppgaven synliggjører fordelen ved bruk av flere teoretiske perspektiv for å forklare dagens komplekse sikkerhetsutfordringer knyttet til staters investering i kritisk digital infrastruktur. Analysen identifiserer en risikoforståelse og en sårbarhetsforståelse knyttet til leverandørvalget for 5G, men som kombineres med en identifisering av en trusselaktør som ikke utrykkes eksistensiell men som alvorlig ved 5G-utrullingen. Videre kommer det til syne en tydelig teknisk diskurs og debatt med teknologisk ekspert som sentrale aktør, med mindre tilstedeværelse av politiske folkevalgte i spørsmålet om cybersikkerheten i 5G-utrullingen. Analysen synliggjører kompleksiteten ved både moderne elektronisk utstyr, mobilnettverket samt globale verdikjeder som inngår produsering og drift av elektroniske komponenter som inngår 5G-nettverket, og som legger føringer og utfordrer vår kunnskap om risikoer og sårbarheter i det fremtidige mobilnettverket. Videre viser analysen hvordan et sikkerhetspolitisk samarbeid i dette tilfellet legger føringer og forutsetninger for sikkerhetstiltak gjort i denne saken, og viktigheten dette har for evnen å gjenopprette 5G-nettverket ved et eventuelt tilsiktet uønsket hendelse. På bakgrunn av funn foreslår oppgaven også et mulig tredje teoretisk perspektiv som kan gi nye videre innsikt i 5G-debatten.