dc.description.abstract | I 1929 fikk Norge en egen slaktelov som innebar et ufravikelig krav om bruk av bedøvelse for slakt av husdyr. I motsetning til hva som har blitt hevdet av norske politiske myndigheter helt opp til i dag, påviser Andreas Snildal i sin doktorgradsavhandling at slakteloven var spesifikt rettet mot jødenes rituelle slaktemåte. Forbudet mot rituell slaktemåte ble senest i 2010 videreført i den nye dyrevelferdsloven, til tross for protester fra norske jøder og muslimer. Slik sett skiller Norge seg fra de fleste andre europeiske land, som av hensyn til religionsfrihet har unntak i dyrevernslovgivningen for jødisk og muslimsk slaktemåte.
I tillegg til Norge innførte både Sveits og Det tredje riket forbud mot schächtning før andre verdenskrig, og i begge tilfeller var forbudet motivert av antisemittisme. Snildal tar opp spørsmålet om hvorvidt også den norske slakteloven var et resultat av antisemittisme, og viser at det fremvoksende jødehatet i norsk offentlighet i mellomkrigstiden står i forgrunnen for lovens tilblivelse. Angrepene på den jødiske slaktemåten kan imidlertid ikke utelukkende forklares med antisemittisme. Avhandlingen avdekker hvordan forbudet også kan tilskrives komplekse endringer i synet på dyr og veterinærvitenskapens rolle, slaktehusreformer, lekmannsskjønnets økende innflytelse i Venstrestaten og partirivaliseringer i mellomkrigstidens sterkt polariserte politiske liv. | en_US |