Abstract
Denne hovedoppgaven undersøker sammenhengen mellom følelsen av sinne overfor samfunnsutviklingen og politisk aksjonisme. Oppgaven besvarer følgende problemstilling: I hvilken grad er politisk aksjonisme i Norge drevet av sinne overfor samfunnsutviklingen? Litteraturen har vist at politisk deltakelse generelt, og aksjonisme spesielt, krever politiske og sosioøkonomiske ressurser. I tillegg peker deltakelsesteorien på viktigheten av emosjonell aktivering, som bidrar til at interessemotsetninger blir gjenstand for politisk kamp. Likevel har ikke sammenhengen mellom følelser og aksjonisme tidligere blitt testet empirisk i Norge. Psykologiske perspektiver kan på den måten bidra til å forstå de demonstrasjonene og oppropene som preger vår tid. Ifølge evolusjonspsykologisk rekalibreringsteori oppstår sinne som en reaksjon på opplevd urettferdighet i sosiale relasjoner. Følelsen endrer hvordan individet oppfatter omgivelsene og gjør kroppen klar til konfrontasjon. Sinnets funksjon er på den måten å initiere en reforhandling av godene, slik at den opplevde urettferdigheten jevnes ut. All politisk deltakelse er del av en forhandlingsprosess i samfunnet. Aksjonisme er et spesielt tydelig uttrykk for enkeltgruppers krav om endring. Det antas derfor at sinne virker mobiliserende for politisk deltakelse generelt, og aksjonisme spesielt. Å initiere en reforhandling om godene er imidlertid bare hensiktsmessig dersom skjevfordelingen oppleves urettmessig sammenlignet med den allerede aksepterte styrkebalansen mellom grupper i samfunnet. Det antas derfor at effekten av sinne på aksjonisme varierer mellom grupper med ulike sosioøkonomiske ressurser, og at den er sterkest i grupper som har en sterk posisjon fra før. Hypotesene testes ved hjelp av tre regresjonsbaserte analyser av data fra valgundersøkelsen 2017. Resultatene viser at sinne virker mobiliserende på generell politisk deltakelse. Sinne motiverer spesielt til politisk aksjonisme, sammenlignet med det tradisjonelle partiengasjementet. Selv om en kontrollerer for alder, politiske og sosioøkonomiske ressurser og ideologiske standpunkt, har sinne en signifikant effekt på aksjonisme. Det ser imidlertid ut til å være gruppevise forskjeller i hvordan sinne mobiliserer borgerne til aksjon. De lavt utdannede er sintere, men de aksjonerer langt mindre, enn de høyt utdannede. For høyt utdannede er det motsatt. Effekten av sinne på aksjonisme er likevel sterkere for lavt utdannede enn for høyt utdannede. Det indikerer på den ene siden at den lavtutdannede gruppa i mindre grad omsetter sitt politiske sinne i aksjonisme. De lavtutdannede som likevel aksjonerer er imidlertid mer sinnedrevne enn det de høyt utdannede er. Dette kan forstås evolusjonsteoretisk, noe som danner et viktig grunnlag for oppgavens diskusjonsdel. Oppgavens resultater har implikasjoner for hvordan den politiske aksjonismen forstås i samfunnet. Resultatene tyder på at demonstrasjoner og opprop delvis er emosjonelt motivert. Samtidig er det først og fremst unge, politisk interesserte og høyt utdannede borgere med visse ideologiske holdninger som går til aksjon. Gitt at aksjonisme blir en stadig viktigere del av politikken, står en i fare for at sinte velgere med få ressurser blir politisk pasifisert.