Abstract
Denne avhandlingens tema berører etterforskeres bevisvurdering- og etterforskningspraksis. Etterforskning er et felt som er under kontinuerlig utvikling, i takt med profesjonaliseringen av politiet – med økt krav til utdanning, kompetanse, forskningsbasert metodikk- og praksis. Ved å intervjue elleve etterforskere på enhet sentrum og spesialavsnitt i Oslo Politidistrikt, undersøker vi hvordan bevisvurderingsprosessen foregår. Innenfor dette ser vi nærmere på hvilke metoder, praksiser og tilnærminger som benyttes for å vurdere bevis. Intervjuene utgjør den største delen av oppgavens empiri. Som tilleggsdata anvendes det policydokumenter som regulerer etterforskningspraksisen, og arbeidskrav fra Politihøgskolen. Med dette, sammenligner vi hvordan etterforskerne vi intervjuet arbeider opp mot formelle krav og retningslinjer. Ved å se på hvordan etterforskere vurderer bevis i etterforskningsprosessen, danner vi et bilde av hvordan de arbeider fra saken havner på pulten deres til saksavgjørelsen er tatt. Dette gir oss innsyn i hvordan informantene jobber med bevis både før, under og etter avhør. Etterforskernes opplevelse av egen praksis analyseres i lys av et teoretisk rammeverk bestående av organisasjonsteori, etterforskeres yrkeskultur, og profesjonalisering. Oppgaven belyser ulike faktorer som virker inn på bevisvurderingspraksisen – herunder etablerte rutiner og metodikk, objektivitetsidealer, skjønn, kreativitet, bias, kognitive feilkilder og erfaring. Disse momentene er fremtredende på ulike steder i etterforskningspraksisen. Dette illustrerer at yrkeskulturen preges av en organisatorisk- og yrkesbasert profesjonalisering – samt en praksis som karakteriseres av både «håndverk», «kunst» og «vitenskap». Funnene viser at informantenes bevisvurdering- og etterforskningspraksis stort sett er i tråd med lærebøkene, samt formelle og rettslige krav. Etterforskerne følger kunnskapsbaserte standarder for avhørsmetodikk og etterforskning, eksempelvis gjennom bruk av KREATIV, etterforskningsplan og etterforskningsfaser. Det er sprik i avhørspraksisen på visse områder, noe som indikerer at etterforskerne utøver skjønn, spesielt tilknyttet når bevis skal fremlegges. Etterforskernes metoder for å vurdere bevis, består hovedsakelig av kryss- og kontrollsjekk av informasjon, samt hypotesetesting. Gjennom denne praksisen, vurderer de hvorvidt bevisene er pålitelige. Faktorer som blir tatt hensyn til i bevisvurderingen relateres til bevisets egenskaper, i den forstand om det er digitalt eller menneskelig – og andre elementer som ruspåvirkning, hukommelse og relasjoner. Alle etterforskningsmetoder kan ha innvirkning på den informasjonen som skal innhentes, analyseres, vurderes og tolkes. Dette understreker viktigheten av at etterforskere arbeider i samsvar med kunnskapsbaserte metoder og objektive aspirasjoner gjennom hele etterforsknings- og bevisvurderingsprosessen. Skjønn oppleves som sentralt i etterforskningspraksisen, men ikke i selve bevisvurderingen. Våre funn antyder at skjønnsutøvelse oppfattes både som hjelpemiddel og hemsko. En individuell skjønnsmessig vurdering kan utfordre rettferdighet, rettssikkerhet, kvalitet og objektivitetskrav. Samtidig opplever informantene at bruk av skjønn og kreativitet er nødvendig for å håndtere arbeidsoppgavene mest mulig effektivt, i en travel hverdag – for eksempel i fasen hvor de identifiserer bevis. Dette får utløp i ulike prioriteringer, i relasjon til hva slags informasjon som må hentes inn, og hvor langt man strekker seg i den enkelte sak. Måten arbeid er strukturert i organisasjonen nødvendiggjør skjønnsutøvelse, på bakgrunn av et misforhold mellom ressurser, mål, tid og saksmengde. Avhandlingen viser at etterforskere opplever bevisvurdering og etterforskning som et multidimensjonalt puslespill, og at det foregår en ubevisst vurdering gjennomgående i etterforskningsprosessen. Denne studien gir med dette, først og fremst et bidrag til etterforskningslitteraturen, og undersøker et lite utforsket felt.