Abstract
Denne oppgaven omhandler to omdiskuterte begreper innen bygningsvern: tilbakeføring og fasadebevaring. For å belyse disse begrepene tar oppgaven for seg Halvorsens Conditori og Schiöll-gården som begge har gjennomgått slike transformasjoner. I ethvert restaureringsarbeid blir autentisiteten satt på prøve og for å hjelpe å belyse dette blir bruken av autentisitetsbegrepene presentert av kulturhistoriker Ragnar Pedersen og bevaringsprinsippene til kulturhistoriker Arne Lie Christensen benyttet. Bygården, som har vært i Stortingets eie siden 1970-tallet, gjennomgikk et storstilt renoveringsarbeid fra 2014 og frem til 2020. Det var stort press fra politisk hold om å beholde integriteten til bygningen og dets betydning som en viktig markør i bybildet. For å bevare en kulturhistorisk institusjon, samt «livet» utenfor på Wessel plass fikk Halvorsens Conditori, som eneste returnerende bedrift, lov til å flytte tilbake til sine originale lokaler og fortsette driften som gårdens eldste leietaker siden 1881. Mye har skjedd med interiøret i de nyoppussede lokalene, og dermed også med autentisiteten til det historiske konditoriet. Denne oppgaven viser hvor krevende bevaringsarbeid kan være og hvor resultatet ikke nødvendigvis blir det man satte seg som mål. Autentisitetsbegrepene og bevaringsprinsippene er ikke statiske, men er flytende og skiftende i takt med hvilke aktører som utfører arbeidet. Oppgaven inviterer også til å se på sammenhengen mellom estetikk og kulturminneforvaltning.